Når sykefraværet stiger raskt er det en selvfølge at man prøver å gjøre noe med det. Forslagene Jens kom med på LO Stats kartellkonferanse er verdt å diskutere. I klassisk norsk tradisjon skal partene i arbeidslivet gjøre dette fram til 1. mars. Hva som kommer ut av det er usikkert, men noe blir det.

Heldigvis gjorde Jens det klart at at regjeringen ikke vil ramme arbeidstakernes rettigheter. Det er bra. The usual suspects har begynt å argumentere for karensdager og lavere sykelønn, det har lite for seg. Grunnen er ganske tydelig i denne grafen fra SSB:

Fraværet sank etter 2003, og har ligget ganske stabilt siden da, med en liten stigning nå det siste året. Vi er friskere enn vi var da avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble inngått i 2001. Og korttidsfraværet er stabilt, som det har vært siden sykelønnsordninga ble innført i 1978.

Man kan selvfølgelig likevel mene at man bør innføre karensdager, for å redusere det offentliges utgifter. Men da argumenterer man i praksis for å innføre en økt skatt som skal betales av de som blir syke. Er det ikke mer rettferdig at det betales gjennom skatt på inntekt, som vi i hvert fall har en viss mulighet til å påvirke?

Jens kom med fire ideer. Forslaget om at bedriftene skal få et økonomisk ansvar for langtidsfraværet kommer nok til å bli det mest omstridte. I dag betaler arbeidsgiver lønn i 16 dager, deretter tar staten over. En variant kan være at arbeidsgiver skal betale 20 prosent av langtidsfraværet, i bytte mot redusert skatt av en eller annen form, arbeidsgiveravgift er det mest sannsynlige.

Det økonomiske incentivet er ikke vanskelig å forstå. Arbeidsgivere vil få en økonomisk oppmuntring til å forebygge, og til å legge arbeidsplassen til rette for arbeidstakere som er langtidssyke. Det har helt klart noe for seg, mye av sykefraværet skapes på arbeidsplassen, og ofte er det mulig å legge til rette for at ansatte kan komme raskere eller delvis tilbake på jobb.

Likevel, det er ikke helt enkelt. Arbeidsgiver vil plutselig få økonomisk ansvar for sykefravær de ikke kan noe for, eller kan gjøre noe med. Man kan jo ikke akkurat forvente at en arbeidsgiver skal gjøre noe for å forebygge kreft eller bilulykker. Hvorfor skal de da ta den økonomisk belastninga for det?

Teoretisk kunne man løst det ved å gi arbeidsgiverne økonomisk ansvar bare når de selv har et ansvar for fraværet, men det er umulig å se for noen måte å løse det på som ikke blir håpløst byråkratisk.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har gått sterkt ut mot forslaget, de mener det vil gjøre det vanskeligere for kronikere og funksjonshemmede å få jobb.

Jeg tror de overvurderer konsekvensene av forslaget. Hvis arbeidsgiver er redd for at søkeren blir borte fra jobben 30-40 prosent av tida, kommer ikke dette forslaget til å være avgjørende. For å illustrere det med et regnestykke:

Normal norsk lønn på 400.000 gir en arbeidsgiveravgift på 56.400. Hvis man får en lettelse på 20 prosent kan man spare max. 12.800 i løpet av et år (regnestykket er ikke helt riktig, jeg tar ikke tatt hensyn til at arbeidsgiver betaler de første 16 dagene). Hvis man regner med at kronikeren vil ha 40 prosent fravær er tapet på 5120 kroner. Det er for lite til at det får noe særlig betydning for ansettelsen. Det er frykten for å ha en ansatt som ikke kan bidra jevnlig til driften som er problemet, ikke dette lille økonomiske incentivet.

Jeg tror ikke det er småbedriftene som kommer til å merke mest til dette. Men for en stor arbeidsgiver kan muligheten til å spare penger bli stor nok til at det har betydning. Forhåpentligvis kan man presse fram de endringene man ønsker i arbeidsmiljøet.

Min største skepsis er til hvordan forslaget vil virke mellom forskjellige sektorer, og mellom kjønn. Hvis man kompenserer 20 prosent ansvar for langtidsfraværet med en flatt redusert arbeidsgiveravgift, får man noen potensielle skeive virkninger.

Sykefraværet er for eksempel langt høyere innenfor helse- og sosialtjenester enn landsgjennomsnittet. Kommunene og sykehusene kan dermed oppleve at det blir dyrere å ha ansatte i omsorgssektoren, fordi sykefraværet er høyere enn det normerte gjennomsnittet. Nok en gang er det vanskelig å se hvordan man kan komme unna det uten å lage byråkratiske ordninger. Det samme gjelder for kjønn. Kvinner er mer syke enn menn innenfor alle sektorer. Dette forslaget vil i snitt gjøre det mer lønnsomt å ansette menn enn kvinner.

Som Jens sa, alle forslagene har sine gode og dårlige sider. Det er ingen grunn til å avvise alle med en gang, det er gode grunner til å ha en skikkelig gjennomgang av alle konsekvensene før man bestemmer seg.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.