Fra vinduet ser jeg rett på Seierssøylen, dette kjempesymbolet på tysk seier og forening. Den står midt i Tiergarten, denne søylen, dominerende i landskapet. Et klassisk monument, så typisk grandiost og militaristisk fra den tida med store menn, helter og kriger.

Litt seinere står jeg på Potsdamer Platz. Hypermoderne. Enorme bygninger i glass og stål. Fullt av mennesker. Kanskje det mest moderne området i Europa. Jeg skuer det hele an, Muren gikk jeg nesten rett på. Den sto her, Muren. Hele denne plassen, så vel som landet, ble delt av muren. Nå er det utrolig. Bare noen få rester nå her, som et minnesmerke. Den gamle tida er helt forbi.

Likevel, historien er alltid i nærheten i Berlin. Bare et par hundre meter derfra ligger enda et minnesmerke. På en stor plass ligger flere polerte blokker, lettere henslengt. Det ser litt ut som en gammel jødisk gravlund. Det er meningen, det er det nye Holocaust-minnesmerke.

Ikke langt unna er det noe som blinker. Lampene på fjernsynstårnet i Alexanderplass. Der, i sentrum av folkerepublikken, reiste kommunistene nok et symbol på makt og suksess. Militaristene med sin Seierssøyle, nazistene med planene om Germania, kommunistene med fjernsynstårnet. Evige symboler på hvordan totalitære regimer alltid prøver å vise sin potens med enorme konstruksjoner.

Jeg går videre. Straks kommer jeg til Brandenburger Tor. En gang inngangen til Berlin, en gang symbolet på delingen. I Murens tid var det bare store, tomme flater her. Nå er det nye bygninger, bygd i en gammel stil. Ved siden av porten ligger en bank. Kanskje et passende symbol på det tyske økonomiske vidunderet.

Rett til venstre ser jeg Reichstag. Pussig nok talte aldri Hitler her, med sin totale krig og endelige løsning. Her klatret en gang russiske soldater med det røde flagget. Nå er det hjemmet til den tyske Bundestag. Den demokratiske gjenforeningen av Tyskland er fullendt.

Jeg er midt i historien. Det var alt skjedde, det jeg lærte om på skolen, så på tv, leste om i bøker. Det er litt vanskelig å fatte at folk lever helt vanlige normale liv her. Hvordan er det mulig, når historien treffer en i ansiktet rundt hvert eneste hjørne?

Det er ganske så vakkert. Ikke fordi man glemmer historien, det er ikke mulig her. Men fordi man kan legge bort gamle erfaringer, og leve nye liv. Når det er mulig i Berlin, vet man at det alltid er mulig.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.