Selvfølgelig skal ikke politikere ha yrkesforbud. En solid karantene er på sin plass, og litt varsomhet i forhold til hva slags saker man jobber med kan også være lurt. Men ellers får det være fritt fram for Bjarne Håkon og de to andre eks-politikerne til å jobbe med hva de vil.

Fredrik Mellem og Tone Sofie Aglen skriver kort og greit om hvorfor det bør være sånn.

Det er andre ting som gir mer grunn til ettertanke enn det nye firmaet regjeringskollegaene nå har starta. Bjarne Håkon Hanssens ordvalg da han annonserte sin avgang var ikke akkurat klassisk sosialdemokratisk liturgi: – Som heltidspolitiker har jeg vært med på å bruke store verdier i mange år. Men jeg vet at verdiene må skapes, og nå skal jeg være med å skape dem.
Og hvordan: jo, ved å gi råd til dem som skal påvirke de som bruke store verdier. Det er visst verdiskapning, i motsetning til å være konsulent i NAV eller hjelpepleier på et sykehus, to av områdene Bjarne Håkon har hatt ansvaret for. De bruker jo bare verdier.

Er syn på hva som er verdiskapning som er langt unna hva Ap-folk vanligvis forfekter. Mange fikk vel med seg Stoltenbergs (rettmessige) latterliggjøring av dette synet på verdiskapning i valgkampen, lett parafrasert; skal man bruke dette synet på verdiskapning, bruker man verdier når man føder på et offentlig sykehus, mens man skaper verdier når man dør, fordi begravelsen blir tatt hånd om av et privat begravelsesbyrå. Eksemplet er godt, arbeid er verdiskapning. Det er selvfølgelig ikke sånn at det er verdiskapning hvis det er et privat sykehjem, og bruk av verdier hvis det er et offentlig sykehjem som pleier bestemor.

Langt viktigere er debatten om hva alle konsultentfirmaene betyr for demokratiet. I dag var det Bjarne Håkons nye forretningspartner (og min gamle AUF-kollega), Ketil Lindseth, som møtte til debatt i NRKs Politisk kvarter. Han ble spurt om det nye selskapet bidro til åpenhet eller lukkethet rundt de politiske prosessene. Svaret var ganske kort at det bidrar til åpenhet, fordi flere får kunnskap om hvordan de påvirke de politiske prosessene.

Til en pris på 3500 kroner timen, selvfølgelig. Som helt åpenbart ikke alle har anledning til å betale. Åpenheten er til salgs.

Det har vært en trend gjennom flere år. Flere politikere går fra politikken til konsulentfirmaene. Medieredaksjonene har lenge henta inn journalister med politisk bakgrunn fordi de har viktige kontakter og skjønner politikk, nå får de konkurranse fra konsulentfirmaene som trenger den samme kompetansen. Målet er selvfølgelig klart, det skal gi kundene deres et fortrinn når de vil fremme sakene deres. Faren er at man skaper et klasseskille, oljebransjen har åpenbert mer penger til å drive lobbyvirksomhet enn miljøbevegelsen.

Jeg syns det er synd. Ikke så mye fordi det er galt at interessene til de som har råd til å betale blir hørt, men fordi det går ut over mulighetene til å bli hørt fordi som ikke har råd. Når kommunikasjonen fra de store interessene retta mot politikerne blir mer og mer profesjonalisert, er faren stor for at de som ikke er profesjonelle blir oversett. Det har alltid vært vanskelig for en mor som er opptatt av spesialundervisningen til autistiske barn å nå fram, det blir vanskeligere når hun må konkurrere om politikernes oppmerksomhet med bedrifter og organisasjoner som har råd til å betale i dyre dommer for å få den.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.