Mens hele Norge har snakka om (den ikke helt uvesentlige) biodieselen, skjedde det et viktig miljøframskritt i går. Statkraft åpent verdens første pilotanlegg av et saltkraftverk, på Hurum.

Kraftverket drives av et gammelt kjent prinsipp, nemlig at det er forskjell på det osmotiske trykket i ferskvann og saltvann. Når det det forskjell i trykket mellom to væsker i kontakt med hverandre, vil det skje en utjevning av trykket. Væske vil strømme fra den ene siden til trykket er likt. Det naturfenomenet kan man bruke til å få vannet til å strømme gjennom en turbin, og dermed produsere strøm. (prinsippet forklares godt her)

Pilotanlegget som nå har starta er ikke akkurat verdens største kraftverk. Det er dimensjonert til å produsere 10 kW. Til sammenligning er store vindmøller på 3-4 mW, eller 300-400 ganger så produktive. De aller største er på 5 mW.

Likevel, vindmøllene gir et godt blikk på hva dette dreier seg om. For da danskene starta vindmølleeventyret for ca. 35 år siden, var det ikke mange kw som ble produsert av de første vindmøllene. Etter hvert har prosessen blitt mer og mer industrialisert, og vindmøllene blitt kraftigere og mer effektive.

Det er Statkraft som står bak saltkraftverket, og de anslår potensialet for saltkraftverk til rundt 1600 tWh årlig. Det er halvparten av EUs energiproduksjon. Nå håper de å være i kommersiell drift i 2015.

Det er glimrende om de får det til. Som ved alle utviklingsprosjekter er det ikke sikkert at det blir en suksess. Men det er definitivt verdt å prøve.

Prosjekter som saltkraftverket trenger stabile og forutsigbare rammevilkår for å bli realisert. En ting er direkte utviklingsstøtte gjennom Enova, noe annet er klare markedsincentiver. Det er nettopp prosjekter som dette som nyter godt av grønne sertifikater. De er et eksempel på hvordan man kan bruke styring, eller kanskje rettere sagt veiledning, av markedet til å fremme teknologiutvikling.

Lærdommen fra saltkraftverket er likevel noe mer enn det. Det holder ikke med støtteordninger hvis man ikke har entreprenører med kunnskap og kapital til å faktisk realisere ambisjonene. Økonomer har en lei tendens til å undervurdere hvor mye enkeltpersoner eller selskaper med driv betyr for å få ting til å bli virkelighet.

Statkraft er et slikt selskap. De er Norges største selskap innen fornybar energi, og sitter på enorm kompetanse. De burde få mulighet til å bruke den kompetansen til å å utvikle de nye fornybare energikildene.

Dessverre har det vært en lang tradisjon for at staten har krevd godt over 90 prosent utbytte fra Statkraft. Det har gjort umulig for selskapet å være en langsiktig investor, ja knapt investere i de vannkraftverkene de allerede eier. Dette er en kortsiktig politikk som undergraver Statkrafts mulighet til å være et industrielt lokomotiv for fornybar energi Europa.

Det er hakket bedre i statsbudsjettet for 2010, med et utbyttekrav på 85 prosent. Likevel, her er det mye å gå på. Fast utbytte på 70 prosent ville styrket egenkapitalen til Statkraft kraftig, og  ført til mye ren energi over hele Europa. Kanskje miljøvernerne bør gå i fakkeltog med slagordet: La Statkraft leve.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.