Nå har jeg lest igjennom sluttresultatet fra København. Den viktigste lærdommen er at kvotehandel er ikke et godt nok virkemiddel for å virkelig klare å kutte i klimautslippene.

Ideen bak kvotene er god nok. Det er lettere for noen å kutte enn andre, og setter man prisen høyt nok, det vil si ha få nok kvoter, vil man fremme den mest økonomiske løsninga på klimaproblemet, rett og slett fordi de som har lett for å kutte kan selge kvotene sine til de som ikke har det.

Problemet er bare at det er vanskelig å sette prisen høyt nok. I alle de kvoteforslagene som har dukka opp til nå har det vært for mange kvoter til at man er i nærheten av å nå de utslippskuttene som det er enighet om man trenger. Det gjelder i Kyoto, i EUs interne system og i alle alternativer som ble seriøst diskutert i København.

Grunnen er ikke så vanskelig å forstå. Et kvotesystem som virkelig la opp til 60-80% av kutt i klimagassutslippene, ville ha så dramatiske konsekvenser at det er helt umulig for politikere i demokratier å gå inn for det. Rettere sagt, de blir kasta hvis de gjør det. Teknologien er i dag ikke god nok til at Norge eller noen andre land raskt kan kutte utslippene uten at samfunnet stopper opp. Konsekvensen er at det blir for mange kvoter til at det gjør jobben.

No reason to despair. Men det det viser er at det er teknologien som kommer til å gjøre et velfungerende kvotesystem mulig, ikke omvendt. Et kvotesystem er et viktig pressmiddel for å utvikle teknologien, men det er altså ikke nok. Kvotetilhengerne har rett når de sier at det er riktig å plukke den lavthengende frukten først, de glemmer at man samtidig må utvikle teknologien for å plukke den høythengende frukten. Det bidrar ikke kvotehandel til.

Det er dette som er grunnen til at kritikken mot de grønne sertifikatene er feil. Kritikerne regner på kvoteprisen, og sier at vi kan kutte utslippene billigere på annet vis. I en kortsiktig analyse har de rett, men de har ingen løsninger når de enkleste kuttene er gjort. Man hopper glatt over at det er allmenn vitenskapelig enighet om at kuttene må være langt sterkere enn det kvotehandelen legger opp til. Grønne sertifikater er et godt virkemiddel for de skaper stabile rammevilkår for bedrifter som vil satse på nye fornybare energikilder over tid. Vi vet ikke nøyaktig hvilke løsninger vi kommer til å bruke om 10-20 år, en sertifikatene gjør det enklere å utvikle dem. Det er bra.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Krisepakkene er ikke et virkemiddel for å bygge ut offentlig sektor på bekostning av privat. Påstandene om det holder ikke mål når man setter seg ned å ser på tallene.

Det var økonomiprofessor Espen Henriksen som starta ballet i forrige uke, og fikk raskt følge av Ola Grytten, professor på NHH. Feilen ligger her:

- Under dekke av å drive konjunkturpolitikk har regjeringen drevet strukturpolitikk, og absorbert ledig arbeidskraft som i stedet burde vært omskolert. (Henriksen, E24)

Det stemmer ikke at krisepakkene  er brukt til en ekstraordinær sysselsettingsvekst i det offentlige. Faktisk ble det ansatt temmelig nøyaktig like  mange i staten og i kommunene under finanskrisa som under resten av den rødgrønne regjeringstida. Sjekk denne tabellen:

Tallene er fra SSB, de finnes her.  Tallene fra 4. kvartal 2009 er ikke klare ennå, men tallene fra 3. kvartal viser at utviklingen er den samme. Det er rett og slett ikke statistisk grunnlag for å si at regjeringa har utnytta krisen til å føre gjennomføre strukturendringer:

Disse tallene er også fra SSB. Tallenes tale er klar, sysselsettingsveksten i offentlig sektor er ikke noe større under finanskrisa enn før.

Skattegarantien til kommunene var et av de viktigste konjunkturtiltakene  regjeringa gjennomførte. Garantien sørga for at kommunene visste  de ikke kom til å lide for tapte skatteinntekter, og slapp unna å si opp ansatte. Tvert imot kunne de fortsette utbyggingen av velferdsstaten som hadde foregått under hele den rødgrønne perioden. Eneste  forskjellen var at det nå også fungerte som et virkemiddel i kampen mot finanskrisa.

Det er mye man kan si om det professorene melder, spesielt Ola Grytten skiller seg ut. For eksempel med dette sitatet:

- Ved å bygge opp byråkratiet på denne måten vil det bli veldig vanskelig å trappe ned statens pengebruk fremover.

Grytten har fulgt lite med hvis han tror at det er byråkratiet som har blitt bygd ut de siste årene. Har han ikke fått med seg barnehagereformen? Eller ser han ikke på tallene og finner ut av at den store andelen av de nyansatte jobber i skolene og i eldreomsorgen? Et lite dykk i SSB sine tall hadde gjort seg.

Det er ikke byråkrati fordi det er offentlig, de aller fleste offentlig ansatte driver velferdstjenester. Man kan selvfølgelig mene at de burde vært konkurranseutsatt og drevet av private, men det kan umulig være sånn at det er byråkrati når de jobber i det offentlige og ikke i det private.

I tillegg er det verdt å nevne at barnehage-reformen frigjør langt mer arbeidskraft enn den forbruker, fordi den gjør det mulig for langt flere foreldre å delta i arbeidslivet. Barnehager er, i likhet med samferdsel, en investering i større evne til økonomisk produksjon.

Jeg er enig med Espen Henriksen i en ting, det er bedre å velge samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak enn de som ikke er det. Problemet er bare at det definitivt ikke er lett å beregne hva som er samfunnsøkonomisk optimalt, og i en gitt situasjon er det ikke sikkert at man har mulighet til å vurdere alle alternativer.

Krisepakkene ble lansert fordi det var en krise. Det ligger litt i sakens natur at man ikke har en rekke tiltak klare som er samfunnsøkonomisk beregnet opp og ned i mente, og med letthet kan settes inn når en krise inntreffer. Landet sto i en dramatisk situasjon der ledigheten steg raskt, særlig innenfor bygg- og anleggsbransjen. Da ble det brukt mye ekstraordinære penger på oppussing og vedlikehold av skolene våre og andre offentlige bygg, og det ble brukt ekstra midler på samferdselsinvesteringer. Det er fornuftige investeringer som også var med på å bekjempe ledigheten. Selv om man i ettertid skulle finne ut av at det hadde vært mer samfunnsøkonomisk lønnsomhet å pusse opp andre skoler, hadde det fortsatt vært fornuftige investeringer.

Henriksen pålegger seg selv en ganske stor bevisbyrde når han hevder disse beslutningene er dårlige og irreversible.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Warner ditcher Spotify. Det store plateselskapet har funnet ut at reklamefinansiert musikk ikke er bryet verdt. Eller som direktøren selv sier det:

- Det er tydelig at gratis musikkstreaming ikke er bra for musikkindustrien.

Jeg tror han har rett i at streamingtjenester som Spotify gjør livet vanskeligere for de store plateselskapene. Spørsmålet er om han har noe valg.

Alt tyder på at framtidas distribusjon av musikk, og for så vidt andre medier, kommer til å gå over nettet. Plateselskapene klarer ikke å gi oss et godt svar på spørsmålet; hvorfor skal vi kjøpe cd’er når alt er tilgjengelig på nettet? Det er utrolig mye mer praktisk, og det gjør det mulig for mange flere å høre veldig mye mer musikk. Alternativet til streaming gjennom Spotify, Wimp eller noen av de andre tjenestene er ikke å gå tilbake til den gamle platesjappa, alternativet er ulovlig nedlastning. Plateselskapene blir ikke noe lykkeligere av det.

Poenget er at det har kommet en ny teknologi som endrer spillereglene. Plateselskapene (og butikkene) er ikke lenger nødvendige som portvoktere mellom musikerne og lytterne. Og da forsvinner mye av grunnlaget for den forretningsmodellen selskapene har basert seg på.

Hittil har musikerne i stor grad stått last og brast med plateselskapene. Troen på at de er avhengige av den samme forretningsmodellen har vært sterk. Men er det virkelig tilfelle.

Sjekk denne grafen fra bloggen Times Labs (Les gjerne bloggposten for mer detaljer, ganske så interessant):

Ikke verdens tydeligste graf, men den viser utviklinga i inntekter innenfor musikkindustrien fra 2004 til 2008. Og det er to trender som er ganske tydelige:

1) Plateselskapene taper (den øverste rød streken)

2) Musikerne vinner (den oppadgående kurven)

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor plateselskapene er bekymra. Men det er ikke sikkert at hverken vi musikere eller publikum trenger å være bekymra.  Det ser ut som at framtida er bra for kulturen.

Oppdatert: Warner trekker seg likevel ikke fra Spotify. Bra. Kan visst ikke stole på alt man leser i avisa. Ros til Dagbla for ikke å ha skrevet sak basert på bare rykter.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Hverken tysk politikk eller journalistikk er helt som norsk. Fire uker i Berlin med tysk media gir et annet inntrykk

Ta politikken, for eksempel. Tyske partier virker klart mindre markedsliberalistiske enn norske. Hvordan skal man ellers forklare at Høyres søsterparti, og Tysklands største regjeringsparti, CDU går klart imot skatteletter? De vil heller bruke pengene på å styrke offentlig sektor. Samtidig er det den bayerske avdelingen av partiet, CSU, som går ut og krever skatt på finanstransaksjoner. I et stort intervju med tidsskriftet Der Spiegel gjør lederen det klart at han mener markedsliberalismen har spilt falitt, og man må få tilbake den sosiale markedsøkonomien som Tyskland tidligere har vært kjent for. Et budskap langt unna det Erna Solberg eller Siv Jensen kunne finne på å komme på med, ja til og med vår rødgrønne regjering har gått stille i gangene med hva slags reguleringer de faktisk ønsker seg. Markedsliberalisme som fenomen virker langt mer diskreditert i Tyskland enn i Norge.

Tysk media er heller ikke som norsk media. De virker mye mer opptatt av å dekke sak i sin politiske dekning. Eller kanskje rettere sagt, det virker som de har en helt annen forståelse av hva en politisk nyhetssak er enn hva norske medier har.

Forrige helg hadde SPD, sosialdemokratene, landsstyremøte. Den store Berlin-avisa Der Tagesspiegel velger å dekke møtet ved å refere til noen av uttalelsene som ble vedtatt, og hente fram de viktigste sitatene derfra. De gjør det samme med møtet i CSU som var samme helga.

Sånn fungerer ikke norsk presse. Norske journalister ville stort sett fnyst av ideen om at oppgaven deres var å formidle noe politiske partier vedtok. Enten fordi det ikke er ”nyheter”, eller fordi det ikke er en åpenbar konflikt man kan dekke. Norsk media er konfliktorientert, og ganske så personorientert.

Jeg syns dette er synd. Jeg tror vi hadde fått en bedre politisk debatt hvis media hadde vært mer opptatt av å formidle politikkens innhold, enn spillet rundt den. Og jeg tror det har mye med hvordan den journalistiske kulturen er i Norge. 

Endringene i regjeringa i høst tjener som en god illustrasjon. Dagsavisen hadde som eneste avis alle regjeringas medlemmer på riktig plass morgenen før den nye regjeringa skulle presenteres. For det fikk de allmenn ros fra alle kollegene; Dagsavisen vant NM i politisk journalistikk.

Selvfølgelig er det interessant, men er dette virkelig NM i politisk journalistikk? Burde ikke sakene regjeringsmedlemmene skal drive med være langt viktigere enn navnene deres? En skulle tro at det lå en del ære i være den fremste folkeopplyseren, de som i størst grad klarer å fortelle folk hva som virkelig skjer i samfunnet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.