Apple er fascinerende. Et selskap som er noe langt mer enn bare et selskap, det er nesten en kult. Steve Jobs og gjengen hans har oppnådd noe langt mer enn å selge produkter til folk. De selger identitet. Apple selger en livsstil hvor du viser at du er en av de som henger med, som er moderne og hipp. En fantastisk vellykka markedsføringskampanje.

Apple lager gode produkter, for all del, med glimrende design. You can’t fool all the people all the time, som gamle Abe Lincoln (visstnok) engang sa. Jeg har vært godt fornøyd med ipod’en jeg har hatt, de få gangene jeg har testa en iphone har det virka som en alright telefon, og mac’ene er gode computere. Men det er det de er, gode, ikke eksepsjonelle på andre måter enn en, nemlig prisen. I uavhengige tester kommer de gang etter gang ut ganske så likt som billigere konkurrenter. Likevel selger Apple som hakka møkk, og klarer å skape et enormt oppstyr hver gang de kommer med et nytt produkt.

Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt så er det denne evnen til å tiltrekke folk som er det mest fascinerende. Apple er ikke det eneste selskapet som har klart å bli en identitetsbærer. Da jeg gikk på ungdomsskolen var Levi’s 501 det eneste som gjaldt. (Hva skjedde egentlig med Levi’s?). Innen klesbransjen er identitet noe av det viktigste man selger, kvalitetsforskjellen på jeans til 300 kr og jeans til 800 er forsvinnende liten. Apple er et glimrende eksempel på hvorfor teorien om den rasjonelle aktøren har sine klare begrensninger når man skal forstå hvordan økonomien fungerer.

Nå har Apple kommet med et nytt produkt, tableten Ipad, behørig presentert i all verdens media. Så langt jeg kan bedømme, fyller den ikke mine behov. Skjermen kan ikke måle seg med en ekte e-bokleser, som gjør lesing på skjerm like behagelig som på papir. Maskinen har sine begrensinger som reisekompanjong, mangelen på tastatur vil gjøre den upraktisk å drive mye dokumentbehandling med. Den er god på multimedia, men det spørs om den er bedre enn den bærbare, for ikke å si tv’en. Og det går ikke an å ringe med den. Så istedenfor å erstatte alt, havner Ipad’en midt mellom alt. Det skal bli interessant å se hvor stort markedet er der.

Tableter har vært “den neste store tingen” en rekke ganger i datahistorien. Likevel har de aldri slått igjennom. Nå tror jeg de har en god sjanse. Nettopp fordi det er den fantastiske merkevaren Apple som står bak. De kan løfte dette produktet høyt, selv om Ipad’en i seg selv ikke virker genial. En annen ukjent leverandør vil ikke ha i nærheten av samme sjanse. Det er vel knapt nok noen som har hørt om dette lille alternativet, som utfra spesifikasjonene virker som et et bedre produkt (man kan t.o.m. ringe med den). Markedsfenomenet Apple er en fascinerende historie.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Hvordan kan majoritetssamfunnet drive verdikamp overfor minoriteter? Oppslagene om moralpolitiet på Grønland bør vekke debatten om hvordan venstresida skal forholde seg til kulturelle verdier som er forkastelige.

Sosialdemokratiet har alltid vært et frihetsprosjekt. Det er venstresida som har vært drivkraften bak alle de store samfunnsendringene som har gjort folk friere, gitt dem større valgmuligheter, gjort Norge til et liberalt og tolerant samfunn.

I starten var det arbeiderklassens frigjøring som var målet. Så kom kvinnefrigjøringen, raskt etterpå fulgte kampen for homofiles rett til å være likeverdige borgere. Hele veien med venstresidas personer, partier og organisasjoner som de viktigste aktørene.

Det har alltid vært en kulturkamp, en kamp for å endre verdiene som har preget samfunnet. Og den er ikke over. Det er den samme kulturkampen som foregår når diskusjonene om moralpolitiet på Grønland dukker opp.

Den gangen vet vi ikke helt hva vi skal gjøre med det. Før var det alltid lett å definere fienden. Fienden var fabrikkeieren og presten, mannsjåvinisten og moralisten, eller nå i det siste bare Nina Karin Monsen.

Problemet er at venstresida i for stor grad har havna i en skvis mellom ulike radikale verdier vi ønsker å fremme, anti-rasismen og likestillingen. Vi har ikke klart å finne ut av hvordan vi kan være pådrivere for liberale verdier innad i minoritetsmiljøer, samtidig med at vi fremmer anti-rasismen. Løsningen har vært, i altfor stor grad, å holde kjeft.

Moralpolitiet er ikke noe som bare folk fra minoritetsmiljøene opplever. Man skal ikke gå mange husbesøk i Gamle Oslo før man får høre historiene fra jenter som er lei av å bli kalt horer på vei hjem fra byen, eller homofile som blir truet med juling fordi de holder kjæresten i hånda. Det er et sosialt problem som angår hele samfunnet.

Venstresidas manglende evne til å vise hvordan de skal håndtere utfordringene har noen pussige konsekvenser. Kampen for liberale verdier har alltid vært vår kamp, men plutselig treffer vi velgere som vil stemme Frp fordi de opplever dem som mer troverdige forsvarere av likestillinga venstresida har kjempet fram. Det er et problem vi må ta alvorlig, fordi Frp bruker likestilling og såkalte “norske verdier” til å skape fremmedfrykt og velgergevinst. Det henger ikke på greip å skulle være forkjemper for liberale verdier samtidig med at man stemmer mot homofiles rett til å gifte seg, eller skulle kjempe mot reaksjonære muslimer samtidig med at man går på stemmefiske hos like reaksjonære kristne. Frp dømmer muslimer som gruppe, og går dermed mot det som hele veien har vært grunntanken bak kampen for liberale verdier; retten til å være seg selv.

Hadia Tajik skriver godt om bygdedyret i Oslo i Aftenposten, og hvordan minoritetsmiljøene selv må ta kampen mot moralpolitiet. Jeg har hørt lignende før, både fra folk med minoritetsbakgrunn og andre. Det sies at ethvert folks frigjøring først og fremst må være deres eget verk, det er sikkert mye sant i det. Men det svarer ikke på mitt spørsmål, hvordan kan liberale representanter for majoritetskulturen delta i verdikampen?

Innvendingene er forståelige og forutsigbare. Press fra majoriteten kan føre til at et minoritetsmiljø blir mer innadvendt, og bare forsterker sin sosiale egenkontroll. Men viser empirien virkelig at det er tilfelle? Og er det virkelig et alternativ å si til en 17-år gammel jente at kampen for rettighetene dine får du føre selv, så skal vi heie akk så stille fra sidelinja?

Politikk spiller en rolle. Mye kan oppnås gjennom språkopplæring, arbeidsplasser og sosial boligpolitikk. Jo mer deltagende man blir i samfunnet, jo mer preget blir man av dets verdier. Men løsningene er ikke bare politiske, verdikampen handler om hvordan mennesker forholder seg til hverandre, forhold politikere ikke kan endre gjennom enkle vedtak.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har svar på hvordan vi skal gå fram. Jeg skriver det fordi finnes en himmelropende urettferdighet der ute, der ikke alle mennesker får sjansen til å være seg selv og leve sine egne liv i et ellers trygt og godt samfunn. For en sosialdemokrat er det en utålelig ansvarsfraskrivelse å si jeg ikke kan være med å føre den kampen. Derfor er jeg på jakt etter virkemidlene og mulighetene. Å bare sitte stille er ikke et alternativ.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.