I dag har jeg min siste dag i Fagforbundet. Vi skilles som gode venner, etter fire år her er det på tide å prøve noe nytt.
Jeg har blitt glad Fagforbundet. Mer glad enn jeg var da jeg begynte her. I løpet av de årene har jeg sett hva fagbevegelsen betyr for vanlige arbeidstakere her i landet, og hvor mye den faktisk gjør som man ikke får med seg når man bare ser den fra utsiden. Fagbevegelsen er Norges største demokratiske apparat, og den har et enormt potensiale og mulighet til å spille en positiv rolle for folk flest i samfunnet.
Jeg kom inn i Fagforbundet med en sterk tro på fagbevegelesens politiske rolle, farga gjennom mange år i AUF og AP. Det tok ikke langt tid før jeg skjønte at fagbevegelsen er mer. Her så jeg hvordan tillitsvalgte og ansatte hjelper arbeidstakere som ikke får utbetalt overtidslønna si, som ikke får stillingen de har krav på, som på mange måter blir dårlig behandla. Selv i et så godt arbeidsliv som det norske skjer det mye rart, fagbevegelsen gjør utrolig mye for mange arbeidstakere hver dag.
Fagbevegelsen er mer enn det. Begrepet har blitt en klisje, men det er virkelig fagbevegelsen som er folk flest. Det er spesielt LO som organiserer og gir en stemme til alle de som ellers ikke blir hørt. Industrieierne og næringslivet har aldri noen problemer med å bli hørt, fagbevegelsen gir en demokratisk stemme til hjelpepleierne, industriarbeiderne og bussjåførene som ellers aldri ville blitt hørt. Fagbevegelsens viktigste produkt er at det gjør Norge til et mer demokratisk land.
En rekke av de sosiale godene som vi er glade og stolte over i Norge hadde aldri blitt noe av uten fagbevegelsens innsats og kampvilje. Arbeidsmiljøloven og pensjonsrettigheter er bare eksempler, fagbevegelsen har hele veien vært en kraft for sosial rettferdighet. Og den nordiske modellen som nå har stor oppslutning i Norge er produkt av fagbevegelsens styrke. Mange mener nå at den nordiske modellen er fornuftig og tjener landet godt. Det er lett å glemme at modellen ikke er et produkt av den sosiale fornuften, den er et produkt av den sosiale kampen. Den kampen er det fagbevegelsen som har ført.
Høyresida ynder å kritisere samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Dem om det, jeg mener det samarbeidet har vært noe av det historisk viktigste for å gjøre Norge til et godt land. Men for å si litt mer om hvorfor jeg mener det faglig-politiske samarbeidet er så viktig, her er en tekst jeg skrev mens jeg jobba for Fagforbundet:
Fagbevegelsens stolteste tradisjoner at vi har brydd oss om langt mer enn bare det som skjer på arbeidsplassen. Vårt engasjement for et solidarisk og rettferdig samfunn stanser ikke når arbeidsdagen er over. Vi ønsker å være med på å utvikle hele samfunnet.
Til en viss grad dreier det seg om egeninteresse. Det er mye lettere å kjempe for Fagforbundets verdier og våre mål når de gjennomsyrer hele samfunnet. At fagbevegelsens grunnleggende holdninger står sterkt blant partiene og befolkningen betyr mye for vår evne til å kjempe for sakene våre.
Det finnes nok av eksempler på fagbevegelsen som har brent seg på å være altfor snevre i måten de har jobbet på. De amerikanske bilarbeiderne er kanskje det verste eksemplet.
United Auto Workers var lenge regna som en av de sterkeste fagforeningene i verden. På sitt meste organiserte de 1,5 millioner arbeidere, og forhandlet fram en rekke gode og viktige tariffavtaler for medlemmene sine. UAW var blant de første som klarte å presse den notorisk fagforeningsfiendtlige Henry Ford til å godta en tariffavtale.
Bilarbeiderne i UAW klarte å presse fram gode pensjonsordninger, og fikk til en rekke gode velferdsordninger for arbeiderne. Helseforsikringer og tannlegeforsikringer er viktig goder i et USA hvor man aldri har klart å bygge opp et offentlig helsevesen.
Avtalene var gode de, og de gjorde bilarbeiderne til noen av de best betalte arbeiderne i USA. Problemet var at de ikke hadde noe sikkerhetsnett utenfor fabrikkporten. Så da 80-åra kom, med den begynnende globaliseringen og fagforeningsknusingen til Ronald Reagan, forsvant mange av godene veldig fort. De store bilprodusentene truet rett og slett med å flytte produksjonen over grensa til Mexico eller til et av de andre lavkostlandene med hjelpsomme regjeringer og uten brysomme fagforeninger. I lengden ble det for vanskelig for fagforeningen å stå imot presset. I dag har UAW 450.000 medlemmer, og bilarbeiderne er ikke lenger en elite i den amerikanske arbeiderklassen. Mange av de flotte velferdsordningene de engang kjempa seg til har forsvunnet på veien.
Poenget er selvfølgelig at det er sammenheng mellom det som skjer på arbeidsplassen og det som skjer i samfunnet forøvrig. Når vanlige folk har få rettigheter i samfunnet, så får de også få rettigheter på arbeidsplassen. Det samme gjelder selvfølgelig omvendt, når folk har mange rettigheter som borgere så er det vanskeligere å skalte og valte med dem som arbeidstagere.
Arbeidgivere elsker å sette arbeidere opp mot hverandre. Ingenting er som når arbeidstakere konkurrerer om jobbene. Et godt sosial sikkerhetsnett, med for eksempel god arbeidsledighets- og uføretrygd, et offentlig helsevesen, sosialhjelp, ja i det hele tatt vissheten om at man blir tatt vare på selv når ikke alt går på skinner, er også med på å sørge for at det blir vanskeligere å sette arbeiderne opp mot hverandre. Forhandlingsmakta blir rett og slett større.
Så hvis noen er i tvil, det i vår egen interesse å bry oss om det som skjer utenfor arbeidsplassen. Men for oss handler det selvfølgelig om så mye mer enn det. Helt grunnleggende handler det om at solidaritet er kjernen i fagbevegelsen. Vi ønsker å være med gi alle i samfunnet de samme mulighetene som vi kjemper fram i tarifforhandlingene. Norge skal ikke være et klassesamfunn, Norge skal være et samfunn med like muligheter. Vi ønsker å være med på å utvikle det samfunnet.
