Mens hele Norge har snakka om (den ikke helt uvesentlige) biodieselen, skjedde det et viktig miljøframskritt i går. Statkraft åpent verdens første pilotanlegg av et saltkraftverk, på Hurum.

Kraftverket drives av et gammelt kjent prinsipp, nemlig at det er forskjell på det osmotiske trykket i ferskvann og saltvann. Når det det forskjell i trykket mellom to væsker i kontakt med hverandre, vil det skje en utjevning av trykket. Væske vil strømme fra den ene siden til trykket er likt. Det naturfenomenet kan man bruke til å få vannet til å strømme gjennom en turbin, og dermed produsere strøm. (prinsippet forklares godt her)

Pilotanlegget som nå har starta er ikke akkurat verdens største kraftverk. Det er dimensjonert til å produsere 10 kW. Til sammenligning er store vindmøller på 3-4 mW, eller 300-400 ganger så produktive. De aller største er på 5 mW.

Likevel, vindmøllene gir et godt blikk på hva dette dreier seg om. For da danskene starta vindmølleeventyret for ca. 35 år siden, var det ikke mange kw som ble produsert av de første vindmøllene. Etter hvert har prosessen blitt mer og mer industrialisert, og vindmøllene blitt kraftigere og mer effektive.

Det er Statkraft som står bak saltkraftverket, og de anslår potensialet for saltkraftverk til rundt 1600 tWh årlig. Det er halvparten av EUs energiproduksjon. Nå håper de å være i kommersiell drift i 2015.

Det er glimrende om de får det til. Som ved alle utviklingsprosjekter er det ikke sikkert at det blir en suksess. Men det er definitivt verdt å prøve.

Prosjekter som saltkraftverket trenger stabile og forutsigbare rammevilkår for å bli realisert. En ting er direkte utviklingsstøtte gjennom Enova, noe annet er klare markedsincentiver. Det er nettopp prosjekter som dette som nyter godt av grønne sertifikater. De er et eksempel på hvordan man kan bruke styring, eller kanskje rettere sagt veiledning, av markedet til å fremme teknologiutvikling.

Lærdommen fra saltkraftverket er likevel noe mer enn det. Det holder ikke med støtteordninger hvis man ikke har entreprenører med kunnskap og kapital til å faktisk realisere ambisjonene. Økonomer har en lei tendens til å undervurdere hvor mye enkeltpersoner eller selskaper med driv betyr for å få ting til å bli virkelighet.

Statkraft er et slikt selskap. De er Norges største selskap innen fornybar energi, og sitter på enorm kompetanse. De burde få mulighet til å bruke den kompetansen til å å utvikle de nye fornybare energikildene.

Dessverre har det vært en lang tradisjon for at staten har krevd godt over 90 prosent utbytte fra Statkraft. Det har gjort umulig for selskapet å være en langsiktig investor, ja knapt investere i de vannkraftverkene de allerede eier. Dette er en kortsiktig politikk som undergraver Statkrafts mulighet til å være et industrielt lokomotiv for fornybar energi Europa.

Det er hakket bedre i statsbudsjettet for 2010, med et utbyttekrav på 85 prosent. Likevel, her er det mye å gå på. Fast utbytte på 70 prosent ville styrket egenkapitalen til Statkraft kraftig, og  ført til mye ren energi over hele Europa. Kanskje miljøvernerne bør gå i fakkeltog med slagordet: La Statkraft leve.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Fristende tittel, ikke sant? Litt som “få six-pack på ti dager med ti minutter trening hver dag” eller “gå ned 15 kilo med denne mirakelkuren”. Sannheten er at for sykefraværet som andre komplekse problemer fins det ikke noe quick-fix. Det eneste sikre er at de som tror de har den ene, riktige løsninga, tar feil.

Noen graver mer i tallene enn andre. På hjemmesidene til Arbeids- og Inkluderingsdepartement finner man en ganske interessant rapport om IA-avtalen, avtalen om inkluderende arbeidsliv. Rapporten er utarbeida av en representant fra LO, en fra NHO og en statssekretær. De har gått gjennom en haug med rapporter og statistikk om sykefraværet de siste årene. Det er ganske åpenbart at det er denne rapporten som er grunnlaget for Stoltenbergs idedugnad på LO Stats kartellkonferanse.

Ta for eksempel forslaget om normerte sykemeldinger. I rapporten (vedlegg 1) står det følgende: En rapport fra RTV viser at det er store variasjoner mellom legenes sykemeldingspraksis. Rapporten viser for eksempel at sykemeldingspraksisen varierer avhengig av legenes kjønn, alder, listelengde, geografi og pasientenes alders- og kjønnsfordeling.

At sykemeldinger varierer med pasientene er selvfølgelig ikke noe problem, alle pasienter er individuelle. Problemet forslaget prøver å løse er at det viser at sykemeldingene varierer med legene, noe som er noe helt annet.

Heller ikke denne rapporten kommer med løsningen på sykefraværet. Tvert imot sitter man igjen med inntrykket av at dette er sammensatt og må takles på mange fronter.

Jeg tror mye handler om hvordan man opplever hverdagen på jobben. Arbeidstakere som føler de er med på å forme arbeidsplassen sin, og opplever at det de gjør har betydning og at de blir hørt, er mindre syke enn arbeidstakere som må gjøre rutinemessige oppgaver uten mulighet for faglig utvikling. God ledelse er en nøkkel til å bekjempe sykefravær, på samme måte som det er en nøkkel til å skape resultater.

Fraværet er høyere i store deler av offentlig sektor enn i privat sektor. Det har nok mye å gjøre med at man særlig i helse- og omsorgsyrkene gjør mye arbeid som er både fysisk og psykisk slitsomt. Men jeg tror også det handler mye om at offentlig sektor blir utsatt for mye ideologisk drevet ledelse, som gir de ansatte liten innflytelse. Omstillinger og endringer kommer i veldig stor grad ovenfra, og det er mange av dem. Faktisk er sjansen betraktelig større for at man har gjennom en større omstilling de siste årene hvis man er ansatt i staten enn hvis man er ansatt i privat sektor.

Ansatte i det offentlige opplever lavere muligheter for medbestemmelse og mindre lydhørhet fra ledelsen enn privat ansatte. Det skrev Klassekampen for en snau måned siden da de presenterte rapporten Motivator 2009, meningsmålingsbyrået Sentios store arbeidslivsundersøkelse. I alle viktige spørsmål, som om arbeidstakeren “selv kan påvirke beslutninger som er viktige for arbeidet” eller “selv kan bestemme arbeidstempo” og “i stor grad selv bestemme arbeidstid” scorer privat sektor klart høyere enn i kommunene. Jeg tror dette er grunnleggende utfordringer som er med på å skape sykefraværet, og helt åpenbart utfordringer som ikke er lette å løse.

Den rødgrønne regjeringen lanserte i 2005 kvalitetskommuneprogrammet, etter initiativ fra Fagforbundet. Prosjektet er basert på ideen om å overføre de beste delene av den nordiske modellen inn i offentlig sektor; det tette og positive samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som regnes som et av særtrekkene i norsk næringsliv. Kort avstand og lite hierarki gjør man utvikler flere ideer og får en mer produktiv drift.

Det er for tidlig å konkludere bastant med dette har betydning for sykefraværet, men de foreløpige, ikke-publiserte tallene tyder på at fraværet har sunket i de kommunene som først ble en del av programmet. Jeg tror det kommer av at kommuner som virkelig klarer å følge programmet, gir arbeidstakerne langt større mulighet til å påvirke og utvikle sin egen arbeidsplass og arbeidshverdag.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Når sykefraværet stiger raskt er det en selvfølge at man prøver å gjøre noe med det. Forslagene Jens kom med på LO Stats kartellkonferanse er verdt å diskutere. I klassisk norsk tradisjon skal partene i arbeidslivet gjøre dette fram til 1. mars. Hva som kommer ut av det er usikkert, men noe blir det.

Heldigvis gjorde Jens det klart at at regjeringen ikke vil ramme arbeidstakernes rettigheter. Det er bra. The usual suspects har begynt å argumentere for karensdager og lavere sykelønn, det har lite for seg. Grunnen er ganske tydelig i denne grafen fra SSB:

Fraværet sank etter 2003, og har ligget ganske stabilt siden da, med en liten stigning nå det siste året. Vi er friskere enn vi var da avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble inngått i 2001. Og korttidsfraværet er stabilt, som det har vært siden sykelønnsordninga ble innført i 1978.

Man kan selvfølgelig likevel mene at man bør innføre karensdager, for å redusere det offentliges utgifter. Men da argumenterer man i praksis for å innføre en økt skatt som skal betales av de som blir syke. Er det ikke mer rettferdig at det betales gjennom skatt på inntekt, som vi i hvert fall har en viss mulighet til å påvirke?

Jens kom med fire ideer. Forslaget om at bedriftene skal få et økonomisk ansvar for langtidsfraværet kommer nok til å bli det mest omstridte. I dag betaler arbeidsgiver lønn i 16 dager, deretter tar staten over. En variant kan være at arbeidsgiver skal betale 20 prosent av langtidsfraværet, i bytte mot redusert skatt av en eller annen form, arbeidsgiveravgift er det mest sannsynlige.

Det økonomiske incentivet er ikke vanskelig å forstå. Arbeidsgivere vil få en økonomisk oppmuntring til å forebygge, og til å legge arbeidsplassen til rette for arbeidstakere som er langtidssyke. Det har helt klart noe for seg, mye av sykefraværet skapes på arbeidsplassen, og ofte er det mulig å legge til rette for at ansatte kan komme raskere eller delvis tilbake på jobb.

Likevel, det er ikke helt enkelt. Arbeidsgiver vil plutselig få økonomisk ansvar for sykefravær de ikke kan noe for, eller kan gjøre noe med. Man kan jo ikke akkurat forvente at en arbeidsgiver skal gjøre noe for å forebygge kreft eller bilulykker. Hvorfor skal de da ta den økonomisk belastninga for det?

Teoretisk kunne man løst det ved å gi arbeidsgiverne økonomisk ansvar bare når de selv har et ansvar for fraværet, men det er umulig å se for noen måte å løse det på som ikke blir håpløst byråkratisk.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har gått sterkt ut mot forslaget, de mener det vil gjøre det vanskeligere for kronikere og funksjonshemmede å få jobb.

Jeg tror de overvurderer konsekvensene av forslaget. Hvis arbeidsgiver er redd for at søkeren blir borte fra jobben 30-40 prosent av tida, kommer ikke dette forslaget til å være avgjørende. For å illustrere det med et regnestykke:

Normal norsk lønn på 400.000 gir en arbeidsgiveravgift på 56.400. Hvis man får en lettelse på 20 prosent kan man spare max. 12.800 i løpet av et år (regnestykket er ikke helt riktig, jeg tar ikke tatt hensyn til at arbeidsgiver betaler de første 16 dagene). Hvis man regner med at kronikeren vil ha 40 prosent fravær er tapet på 5120 kroner. Det er for lite til at det får noe særlig betydning for ansettelsen. Det er frykten for å ha en ansatt som ikke kan bidra jevnlig til driften som er problemet, ikke dette lille økonomiske incentivet.

Jeg tror ikke det er småbedriftene som kommer til å merke mest til dette. Men for en stor arbeidsgiver kan muligheten til å spare penger bli stor nok til at det har betydning. Forhåpentligvis kan man presse fram de endringene man ønsker i arbeidsmiljøet.

Min største skepsis er til hvordan forslaget vil virke mellom forskjellige sektorer, og mellom kjønn. Hvis man kompenserer 20 prosent ansvar for langtidsfraværet med en flatt redusert arbeidsgiveravgift, får man noen potensielle skeive virkninger.

Sykefraværet er for eksempel langt høyere innenfor helse- og sosialtjenester enn landsgjennomsnittet. Kommunene og sykehusene kan dermed oppleve at det blir dyrere å ha ansatte i omsorgssektoren, fordi sykefraværet er høyere enn det normerte gjennomsnittet. Nok en gang er det vanskelig å se hvordan man kan komme unna det uten å lage byråkratiske ordninger. Det samme gjelder for kjønn. Kvinner er mer syke enn menn innenfor alle sektorer. Dette forslaget vil i snitt gjøre det mer lønnsomt å ansette menn enn kvinner.

Som Jens sa, alle forslagene har sine gode og dårlige sider. Det er ingen grunn til å avvise alle med en gang, det er gode grunner til å ha en skikkelig gjennomgang av alle konsekvensene før man bestemmer seg.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Fra vinduet ser jeg rett på Seierssøylen, dette kjempesymbolet på tysk seier og forening. Den står midt i Tiergarten, denne søylen, dominerende i landskapet. Et klassisk monument, så typisk grandiost og militaristisk fra den tida med store menn, helter og kriger.

Litt seinere står jeg på Potsdamer Platz. Hypermoderne. Enorme bygninger i glass og stål. Fullt av mennesker. Kanskje det mest moderne området i Europa. Jeg skuer det hele an, Muren gikk jeg nesten rett på. Den sto her, Muren. Hele denne plassen, så vel som landet, ble delt av muren. Nå er det utrolig. Bare noen få rester nå her, som et minnesmerke. Den gamle tida er helt forbi.

Likevel, historien er alltid i nærheten i Berlin. Bare et par hundre meter derfra ligger enda et minnesmerke. På en stor plass ligger flere polerte blokker, lettere henslengt. Det ser litt ut som en gammel jødisk gravlund. Det er meningen, det er det nye Holocaust-minnesmerke.

Ikke langt unna er det noe som blinker. Lampene på fjernsynstårnet i Alexanderplass. Der, i sentrum av folkerepublikken, reiste kommunistene nok et symbol på makt og suksess. Militaristene med sin Seierssøyle, nazistene med planene om Germania, kommunistene med fjernsynstårnet. Evige symboler på hvordan totalitære regimer alltid prøver å vise sin potens med enorme konstruksjoner.

Jeg går videre. Straks kommer jeg til Brandenburger Tor. En gang inngangen til Berlin, en gang symbolet på delingen. I Murens tid var det bare store, tomme flater her. Nå er det nye bygninger, bygd i en gammel stil. Ved siden av porten ligger en bank. Kanskje et passende symbol på det tyske økonomiske vidunderet.

Rett til venstre ser jeg Reichstag. Pussig nok talte aldri Hitler her, med sin totale krig og endelige løsning. Her klatret en gang russiske soldater med det røde flagget. Nå er det hjemmet til den tyske Bundestag. Den demokratiske gjenforeningen av Tyskland er fullendt.

Jeg er midt i historien. Det var alt skjedde, det jeg lærte om på skolen, så på tv, leste om i bøker. Det er litt vanskelig å fatte at folk lever helt vanlige normale liv her. Hvordan er det mulig, når historien treffer en i ansiktet rundt hvert eneste hjørne?

Det er ganske så vakkert. Ikke fordi man glemmer historien, det er ikke mulig her. Men fordi man kan legge bort gamle erfaringer, og leve nye liv. Når det er mulig i Berlin, vet man at det alltid er mulig.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Torsdag våkna vi opp til nyheten om at Høyre vil stille krav til unge sosialhjelpsmottakere. De skal ikke lenger kunne motta penger passivt, de må tvinges til å jobbe.

Høyres utspill er et klassisk eksempel på hvordan retorikk er viktigere enn politisk virkelighet. Hva er egentlig nytt? Har ikke Høyre hørt om arbeidslinja? Å stille krav, og hjelpe folk som mottar sosialhjelp over i arbeid har vært Arbeiderpartipolitikk i mange år.

Faktisk var en av de viktigste tiltakene Gerhardsen-byrådet innførte i Oslo på begynnelsen av 90-tallet en ny orientering av sosialhjelpa, der mange sosialklienter fikk hjelp til å komme inn i arbeidslivet.

Det sparte Oslo kommune for store summer, og var en av grunnene til at AP/SV-byrådet klarte å betale tilbake 4 milliarder i gjeld som høyresida hadde opparbeida da de vanstyrte byen i åra før.

Den rødgrønne regjeringa gjeninnførte ungdomsgarantien 1. januar i år. Ungdom under 25 år har krav på enten utdanning eller arbeid innen 6 måneder. Unge mennesker overlates ikke til seg selv hvis de kommer til sosialkontoret.

Dette er akkurat det tiltaket Høyre burde etterlyse. Forskjellen er bare at de ikke møtes av Høyres retorikk, som først og fremst handler om å vise at man er tøff i trynet. Og de møtes heller ikke av Høyres politikk, som var å kutte ut de målretta tiltakene mot ungdomsledigheten da de satt i regjering.

Sannheten er at det blir stadig færre sosialklienter her i landet. Statistikken fra SSB viser det tydelig. Nedgangen har selvfølgelig vært høy under høykonjunkturen som var fram til finanskrisa rammet oss, men det handler om mer enn et kort historisk tilbakeblikk. Grafen under viser hvordan antallet sosialhjelpsmottakere økte fram mot midten av 90-tallet, og har falt kraftig siden.

Kostnadene har selvfølgelig økt, både fordi sosialklienter har fått en reallønnsvekst (dog langt lavere enn alle andre), og fordi befolkningen har blitt mye større. Men tallene viser ganske tydelig at det er liten grunn til å framstille NAV som et sted man bare kan gå å hente penger, uten å bli møtt med hverken krav eller støtte.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Datalagringsdirektivet innebærer en kraftig utvidelse av lagringstida for datatrafikk, og en kraftig utvidelse av hva slags data som skal lagres. Tele- og internettselskaper vil pålegges å lagre en rekke opplysninger som i dag ikke er lovlig å lagre.

En rekke uavhengige tilsyn, som Datatilsynet eller EUs datatilsyn karakteriserer dette som dramatiske inngrep i personvernet og i kommunikasjonsfriheten. De er også sterkt bekymra for at opplysningene skal lekke ut fra de flere hundre tele- og internettselskapene i landet, og bli offentlig tilgjengelig. Tilhengerne har hverken klart å argumentere godt eller prinsippielt for hvorfor disse inngrepene er uproblematiske, eller nødvendige for kriminalitetsbekjempelsen. Det er grunnene til at jeg i dag har slutta meg til kampanjen “stopp datalagringsdirektivet”.

Mange har skrevet langt mer, og kan langt mer om saken enn meg. Et par anbefalinger til nettsider for finne mer informasjon om konsekvensene av datalagringsdirektivet:

Stopp datalagringsdirektivet(kampanjens nettside – slutt dere til)
Vox Populinor (direkte til artiklene om direktivet)
Carl Christian Grøndahl

Arbeiderpartiet kommer til å gå inn for datalagringsdirektivet. Det ble klart da Soria Moria II ble presentert. Riktignok sier mitt eget parti at man vil si nei hvis ikke det framkommer klare negative konsekvenser for personvernet, men hvis man ikke har sett klare negative konsekvenser til nå, så kommer man heller ikke til å se dem seinere.

Det har kommet mange analyser av Arbeiderpartiets standpunkt i det siste. Jan Omdahl har skrevet om at det handler om partiets flaue historie når det gjelder overvåking, og en tradisjon som fortsatt lever. Elin Ørjaseter skriver i dag om at det handler om at partiet ikke forstår sin samtid.

Jeg tror begge analyser er feil. All den tid Arbeiderpartiet fikk 35,4 prosent av stemmene ved valget og ble landets suverent største parti, så virker det hvertfall ikke som om samtiden mener den ikke er forstått.

Det er en grunn som er viktigere enn alle andre når Arbeiderpartiet velger å si ja til direktivet. Partiet er mot all bruk av reservasjonsretten (veto) i EØS-avtalen fordi man frykter det vil gå utover EØS-avtalen. Derfor vil man heller aldri seriøst vurdere å legge ned veto mot et direktiv. Så enkelt er det.

Jeg tror dette er den viktigste grunnen til at det ikke har vært noe særlig debatt om direktivet i AP. Gjennom 15 år har vi sett at et hvert tilløp til kritisk debatt om et direktiv har blitt avfeid med “dette truer EØS-avtalen”, og kan dermed ikke diskuteres. Da er det ingen vits å diskutere noe som helst.

Høyre har vært med på dette løpet i alle år. Det interessante nå er de har en heftig intern diskusjon om hva partiet skal mene. For en sosialdemokrat er det selvfølgelig rart å skulle sette sin lit til Høyre. Denne gangen håper jeg de bestemmer seg for å redde personvernet fra en tabbe Arbeiderpartiet holder på å begå.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Jeg var i forskningspolitisk debatt på fredag. Hos medisinstudentene i Oslo, på deres årlige forskningskonferanse Frampeik. Det var en ålreit fredags ettermiddag.

Kristian Gundersen starta ballet, med en interessant beskrivelse av tilstanden i norsk forskning. Her følger en blanding av mitt åpningsinnlegg og ting jeg har tenkt på etter debatten:

I 1903 skulle en driftig ung forsker ved Kristian Birkeland presentere sitt nyeste forskningsresultat for en fullsatt aula nede i den gamle universitetsbygningen. Mannen skulle vise fram sin elektriske kanon, framfor en hel rekke prominenser og folk fra våpenindustrien. Historebøkene beskriver det på denne måten:

Professor Birkeland holdt en kort tale, der han blant annet sa til gjestene at de kunne sitte helt rolig: “Når jeg slår på strømmen, vil de verken se eller høre noe, uten smellet fra prosjektilet som slår inn i plankeveggen”. “Så slo jeg bryteren i. Det ble i ett glimt et øredøvende og fresende spetakkel. Flammene sto langt ut av munningen,” berettet han etterpå om det som var en kortslutning på 10.000 ampere. “Dette var det mest dramatiske øyeblikk i mitt liv – med dette ene skudd skjøt jeg mine aksjer fra 300 og ned i null. Men prosjektilet satt i blinken!”

Prosjektet var altså en fiasko. Hvertfall ifølge alle som satt i salen. Med et unntak, Kristian Birkeland selv. Han så nemlig den elektriske lysbuen som spredte seg i kanonen smalt, og skjønte at her hadde han oppdaga noe helt nytt som kunne brukes.

En uke senere traff han Sam Eyde. I løpet av de to neste årene utvikla de Birkeland/Eyde-prosessen, den første fungerende industrielle metoden for å binde nitrogen fra lufta og lage kunstgjødsel. På grunn av en manns innsikt ble fiaskokanonen som ble lagd for å ta liv, grunnlaget for en av de mest livgivende oppfinnelsene i historien. Og selskapet de starta kjenner vi alle, Norsk Hydro var kanskje vårt viktigste industrilokomitiv i hele det forrige århundre.

Et annet eksempel, som kanskje er mer nærliggende for medisinerne her, er Alexander Fleming. Mannen som kom på jobb en morran, og fant ut at han hadde glemt å sette den ene petriskålen tilbake på plass. Nå var prøven kontaminert av en sopp.

De aller, aller fleste ville bare kasta skålen, og begynt på nytt. Fleming så at dette var noe interessant, og satte seg ned for å studere. Resultatet kjenner dere alle, penicillinets betydning for medisinfaget kan vel knapt overvurderes.

Jeg forteller disse historiene fordi de viser hvor tilfeldig teknologisk utvikling og forskningsframskritt er. Man kan ikke bestille framgang. Men de viser også noe mer.

For det første viser de verdien av grunnforskning. Når framskrittet ikke kan bestilles, er all ny kunnskap interessant, og all ny kunnskap kan og vil en eller annen gang bli brukt til å skape utvikling. Grunnforskning øker mulighetene for det tilfeldighetenes spill som utviklingen er.

Samtidig viser historiene betydningene av kompetanse. Det var tilfeldigheter som gjorde at Birkeland og Fleming gjorde oppdagelsene sine, men det var ikke tilfeldig at akkurat de gjorde dem. Forutsetningen for å skjønne at det de så var interessant, var nettopp at de hadde stor kunnskap om temaene allerede. Den fikk de gjennom å drive forskning i mange år. Genialitet kommer ikke av seg selv.

Kristian Gundersen viste fram noen grafer over tilstanden i norsk forskning, og var kritisk i sin konklusjon. Jeg syns hans tolkning er pussig, og for negativ, og brukte litt tid i innlegget til å forklare hvorfor.

Ta for eksempel denne grafen, som Gundersen viste fram:

Siteringsindeksen sier noe om hvor ofte en artikkel blir sitert, i forhold til snittet. Så når Norge ligger på 122, så betyr det at norske artikler blir sitert 22% mer enn snittet. Det er en hel masse å si om verdien av slike analyser, men det rokker ikke ved hovedbildet.

Norge er nære toppen, både når det gjelder antallet artikler og hvor mye de blir sitert. Og langt viktigere, vi har beveget oss fra å ligge under snittet på 80-tallet, til å ligge godt over det nå. Det er altså en historie om framgang. Elendighetsbeskrivelsene av norsk forskning stemmer ikke overens med de resultatene den produserer.

Det er andre tall man kan bruke for å vise det samme. Norge er blant de landene i verden med flest forskere per tusen sysselsatte. Og med det nye forslaget til statsbudsjett kommer vi veldig nære målet om at det offentlige skal bruke 1 prosent av BNP på forskning.

Jeg skjønte både underveis i debatten og etterpå at dette ble oppfatta som at jeg syns alt var såre vel, og ikke var noe spesielt opptatt av å satse mer på forskning. Det er ikke riktig, og det får jeg ta på min kappe, men det var et forsøk på å gi et bedre bilde både av den rødgrønne regjeringens innsats og av tilstanden i norsk forskning.

Selv om jeg var enig med Kristian Gundersen i mye (timeregistrering er bare for dumt), var det en del ting jeg var uenig i. Jeg er uenig i fokuset på målet om 3% av BNP til forskning, målet tar ikke innover seg at Norge har en næringsstruktur hvor det ikke er naturlig. Jeg vil heller ha en plan for opptrapping over tid, mer forpliktende enn det tilløpet som lå i forskningsmeldinga fra i vår.

Den største uenigheten lå i synet på hva det innebærer å satse på kunnskapsintensive næringer. Kristian Gundersen var opptatt av å komme ut av det han kaller råvareparadigmet.

Her mener jeg han tar feil. For det første er det feil at det er en motsetning mellom å utvinne råvarer og høyteknologi. Olje- og gassnæringen er for eksempel noe av det mest kunnskapsintensive som fins. Næringen er faktisk så kunnskapsintensiv at det er et problem, for mange kloke ingeniørhoder som kunne vært brukt til å utvikle nye, fornybare energikilder brukes til å pumpe opp oljen. Begrepet råvareparadigmet gir et misvisende bilde av hvordan industrien faktisk opererer i Norge i dag.

Derfor blir det feil å ha en målsetning om at Norge skal bort fra råvareparadigmet. Tvert imot, vi bør bli flinkere til å utnytte de råvarene vi har. For et stort land med en liten befolkning bør det være et naturlig mål. Og med det potensialet vi har innenfor vind-, bølge- og vannkraft, er det helt naturlig at vi satser på å utnytte det. Til det trengs det mye kunnskap.

Takk til Paul Chaffey for inspirasjon.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.