Selvfølgelig skal ikke politikere ha yrkesforbud. En solid karantene er på sin plass, og litt varsomhet i forhold til hva slags saker man jobber med kan også være lurt. Men ellers får det være fritt fram for Bjarne Håkon og de to andre eks-politikerne til å jobbe med hva de vil.

Fredrik Mellem og Tone Sofie Aglen skriver kort og greit om hvorfor det bør være sånn.

Det er andre ting som gir mer grunn til ettertanke enn det nye firmaet regjeringskollegaene nå har starta. Bjarne Håkon Hanssens ordvalg da han annonserte sin avgang var ikke akkurat klassisk sosialdemokratisk liturgi: – Som heltidspolitiker har jeg vært med på å bruke store verdier i mange år. Men jeg vet at verdiene må skapes, og nå skal jeg være med å skape dem.
Og hvordan: jo, ved å gi råd til dem som skal påvirke de som bruke store verdier. Det er visst verdiskapning, i motsetning til å være konsulent i NAV eller hjelpepleier på et sykehus, to av områdene Bjarne Håkon har hatt ansvaret for. De bruker jo bare verdier.

Er syn på hva som er verdiskapning som er langt unna hva Ap-folk vanligvis forfekter. Mange fikk vel med seg Stoltenbergs (rettmessige) latterliggjøring av dette synet på verdiskapning i valgkampen, lett parafrasert; skal man bruke dette synet på verdiskapning, bruker man verdier når man føder på et offentlig sykehus, mens man skaper verdier når man dør, fordi begravelsen blir tatt hånd om av et privat begravelsesbyrå. Eksemplet er godt, arbeid er verdiskapning. Det er selvfølgelig ikke sånn at det er verdiskapning hvis det er et privat sykehjem, og bruk av verdier hvis det er et offentlig sykehjem som pleier bestemor.

Langt viktigere er debatten om hva alle konsultentfirmaene betyr for demokratiet. I dag var det Bjarne Håkons nye forretningspartner (og min gamle AUF-kollega), Ketil Lindseth, som møtte til debatt i NRKs Politisk kvarter. Han ble spurt om det nye selskapet bidro til åpenhet eller lukkethet rundt de politiske prosessene. Svaret var ganske kort at det bidrar til åpenhet, fordi flere får kunnskap om hvordan de påvirke de politiske prosessene.

Til en pris på 3500 kroner timen, selvfølgelig. Som helt åpenbart ikke alle har anledning til å betale. Åpenheten er til salgs.

Det har vært en trend gjennom flere år. Flere politikere går fra politikken til konsulentfirmaene. Medieredaksjonene har lenge henta inn journalister med politisk bakgrunn fordi de har viktige kontakter og skjønner politikk, nå får de konkurranse fra konsulentfirmaene som trenger den samme kompetansen. Målet er selvfølgelig klart, det skal gi kundene deres et fortrinn når de vil fremme sakene deres. Faren er at man skaper et klasseskille, oljebransjen har åpenbert mer penger til å drive lobbyvirksomhet enn miljøbevegelsen.

Jeg syns det er synd. Ikke så mye fordi det er galt at interessene til de som har råd til å betale blir hørt, men fordi det går ut over mulighetene til å bli hørt fordi som ikke har råd. Når kommunikasjonen fra de store interessene retta mot politikerne blir mer og mer profesjonalisert, er faren stor for at de som ikke er profesjonelle blir oversett. Det har alltid vært vanskelig for en mor som er opptatt av spesialundervisningen til autistiske barn å nå fram, det blir vanskeligere når hun må konkurrere om politikernes oppmerksomhet med bedrifter og organisasjoner som har råd til å betale i dyre dommer for å få den.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Innovasjonsteoretikeren Joseph Schumpeter og begrepet kreativ destruksjon har slik Dagsavisens debattredaktør Ivar A. Iversen skrev 9. oktober, fått en oppblomstring i disse finanskrisetider. Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Når nye ting oppstår, er det noe gammelt som går til grunne. Det er essensen i teorien om kreativ destruksjon. Ny teknologi og nye organisasjonsformer utvikles, og presser de gamle av banen, rett og slett fordi de er mer effektive. Kreative gründere skaper nye bedrifter og arbeidsplasser, men noen gamle dør fordi de blir feid av banen av de nye løsningene. Prosessen er kreativ samtidig med at den er destruktiv. Den gir et potensial og et løfte om en bedre framtid, men den er samtidig smertefull for dem som rammes.

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling. Det er ikke uten grunn at vi fortsatt snakker om stasjonsbyer i Norge.

Selv om samfunnet som helhet vant, var det noen som tapte. De gamle selskapene som drev langdistanse hestetransport fant fort ut at markedet kollapset under dem. Hvem vil kjøre med en treig hestedrosje når jernbanen både er raskere og mer behagelig? Hestedrosjeeierne var nødt til å omstille seg radikalt, eller se konkursen i øynene. For samfunnet var prosessene kreative og livgivende, for drosjeeierne var den destruktiv og dødbringende.

Kreativ destruksjon er en glimrende teori som viser hvordan teknologisk utvikling forandrer og former samfunnet. Men den er verken svaret eller forklaringa på finanskrisen. Dagens finanskrise er ikke skapt av kreativ destruksjon. Vi går ikke gjennom en vanskelig fase fordi det har blitt utviklet nye teknologier, nye produkter eller nye organisasjonsmåter som tar knekken på de gamle. Dagens finanskrise er et produkt av spekulasjon. Som har ført til at samfunnet har mista tillit til økonomien.

Problemet i dag er overdreven sparing. Det høres paradoksalt ut i en krisetid, men faktum er at verdens bedrifter og privatpersoner sparer for mye. Det blir konsekvensen når man ikke har tillit til hvordan økonomien utvikler seg.

For hver enkelt er det et helt rasjonelt valg. En bedrift velger å utsette en investering (altså spare) fordi man er usikker på hvordan markedet vil utvikle seg. Privatpersoner fordi de er utrygge på hvordan deres økonomiske situasjon vil bli. Hvis én bedrift eller privatperson gjør det, er det ikke noe problem. Hvis alle gjør det, så er det en økonomisk depresjon. Avgjørelsene er fornuftige for hver enkelt, men for samfunnet som helhet er de en katastrofe, og går dermed utover hver enkelt.

Det var dette Keynes så på 30-tallet. Hans løsning var å bruke offentlige innsats. Fram til da hadde svaret vært at staten også måtte spare, den fikk reduserte skatteinntekter fra bedriftene og borgerne. Keynes så at dette bare ville forsterke den overdrevne sparinga. Tvert imot, når bedriftene og borgerne ikke ville investere, måtte staten ta på seg oppgaven å pumpe fart i økonomien. Det kan gjøres på mange måter; gjennom offentlige prosjekter, lave renter og skattelette.

Keynes og Schumpeter trenger ikke være motsetninger. På 30-tallet var de det. Den sterkt konservative Schumpeter hevdet krisen var et produkt av kreativ destruksjon. Keynes hevdet det motsatte, og historien ga han rett. Keynes ble en økonomisk helt, Schumpeter gikk i den økonomiske glemmeboka. Det siste har økonomifaget tapt mye på.

Først de siste årene har Schumpeter dukket opp igjen. Teoriene hans gir et ypperlig verktøy for å forstå hvordan en økonomi utvikler seg, særlig å forstå hvilken betydning teknologisk innovasjon har. Men som alle teoretikere må han brukes rett. Det nytter ikke å innbille seg at kreativ destruksjon skal redde oss ut av krisen. En finanskrise bekjempes best med finanspolitiske virkemidler.

Det er mange som snakker om å bruke krisen til skape nye typer arbeidsplasser. Det er for så vidt riktig, økonomien vår kommer til å se annerledes ut når vi kommer ut av krisen enn den gjør nå. Når vi nå foretar store offentlige investeringer, bør vi også innrette investeringene så de i størst mulig grad bygger opp under framtidsretta verdiskaping.

Likevel, hovedfokus må settes inn mot det som er det umiddelbare problemet, nemlig at bedrifter som er grunnleggende sunne trues av nedleggelse fordi verdensøkonomien er midt i en finanskrise. Mangel på offentlig innsats vil bare forlenge og forsterke den finanskrisen.

Faren er at vi gjør som japanerne gjorde under hele 90-tallet, og begynner å stramme inn på den offentlige økonomiske innsatsen akkurat når den virkelig har begynt å virke. Den feilen gjorde Roosevelt et par år ut i krisen på 30-tallet. Etter noen år med vellykket motkonjunkturpolitikk stramma man inn. Konsekvensene kom raskt i form av redusert vekst og stigende ledighet.

Keynes hadde rett på 30-tallet. Nå er vi i en lignende situasjon. Vi kan ikke vente på at den kreative destruksjonen i det lange løp skal redde oss ut av krisen, vi trenger offentlig innsats nå. Som Keynes sa, i det lange løp er vi alle døde.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Den nye takseringa for boliger er enkelt og lettfattelig grep for å sørge for mer rettferdig beskatning av formue. Hvorfor klikka det da for så mange medier og kommentatorer når det ble lagt fram?

Det hele starta tirsdag morgen. Nrk melder at folk i byene må betale mer i skatt. Petter Batta følger opp med opphissa agitasjon i politisk kvarter, ubesværet av at han overhodet ikke har peiling på hva som er fakta i saken. Dagbladet er ikke så mye mer etterrettelige, i tida fram til budsjettet kommer kl. 10 klistrer de forsida med titler som “Folk i byene må betale 25 prosent mer skatt”. Stort mer upresis går det vel ikke an å være.

Så kom fakta på bordet. Beregningen av ligningsverdi på eiendom legges om. Mens den før har vært ganske vilkårlig og ikke hatt sammenheng med den reelle verdien på eiendom, skal nå formuen settes til 25 prosent av markedsverdien. Og markedsverdien skal bestemmes av SSBs beregninger for pris i hver enkelt kommune, et ganske lettfattelig og enkelt system som gjør hele opplegget ubyråkratisk.

Bekymra for at det nedslitte huset ditt skal bli overvurdert? Da kan du få en takst av en takstmann, og bruke den til beregne skatten. Og så ligger det en sikkerhetsventil inne som bestemmer at ingen uansett skal betale mer enn 30 prosent.

I tillegg til det øker man bunnfradraget i formueskatten fra 470.000 til 700.000. Resultatet er altså at et par kan eie en bolig verdt 5.600.000 (ja, du leste rett) før de betaler en krone i formueskatt på den formuen boliger er. Og selvfølgelig, hvis de har lån så kommer de raskt under formuesgrensene, og slipper hele skatten. Med andre ord, 120.000 skattebetalere slipper unna med mindre i formueskatt, mens de som virkelig har dyre eiendommer må betale. Klassisk sosial utjevning.

Regjeringa foreslår et grep til, ligningsverdien på sekundær bolig settes til 40 prosent. Det bli altså dyrere når man eier flere boliger. Et lite, men godt grep som reduserer sjansen for at unge som vil etablere seg blir utkonkurrert av folk som har råd til å kjøpe bolig nummer to. Stor betydning vil det nok ikke ha, men det er riktig å gjøre. 

Ikke så vanskelig, du kan lese hele saken på regjeringas nettsider. Likevel florerer det med rare kommentarer og artikler. Aftenposten er på plass med: Får mindre formueskatt fordi de bor i Øst. Nei, Aftenposten, de får mindre formueskatt fordi de har mindre FORMUE! Hva kunne vært mer rettferdig?

Peter Gitmark fra Høyre i Dagbladet:

Dette er en svært uheldig økning i folks boutgifter. Hvis dette stemmer, kan det raskt bli noen tusenlapper ut av dette for småbarnsfamiliene.

Jepp, alle de småbarnsfamiliene som eier hus verdt mer enn 5,6 millioner og ikke har noe lån overhodet skjelver nok i buksene av frykt for å bli drevet fra gård og grunn. Snittinntekten på de som får 15.000 mer i skatt er på 3 millioner. Ikke fattiglus, altså. Her er en utfordring til Gitmark: Finn én småbarnsfamilie i Norge som virkelig blir hardt rammet av denne formueskatten, som opplever at dette går ut over deres evne til å dekke barnas behov, så skal jeg personlig betale den ekstra formueskatten deres.

At Høyre er mot formueskatt er ikke noe nytt, men dette er vel det største sprøytet de har prestert. Man må ha veldig verdifull bolig, og lite lån for å bli rammet av dette. Klikk demonstrerte det ganske greit med denne grafen:

Takk til klikk.no for velvillig lån

Nettavisens Gunnar Stavrum kjører en variant av Aftenposten: Skattesmell for å bo i by. Nei, Stavrum, 92 prosent av Oslos befolkning får enten lavere eller samme formueskatt med dette forslaget. Hvordan kan man da beskrive det som skattesmell for å bo i by? Folk får mer formueskatt fordi de har FORMUE, ikke fordi de bor i by.

Det beste med det er at Stavrum sier: Man kan være enig eller uenig i om Norge bør ha skatt på formue, men hvis man først skal ha formueskatt, er det fornuftig å legge reelle verdier til grunn. Det bør ikke være forskjell på om du har pengene i banken, kjøper unoterte aksjer eller investerer i eiendom.

Han er altså helt enig i omleggingen. Det vil si, han vil egentlig at 100 prosent av markedsverdien av eiendommen skal legges til grunn. Han er bare irritert over at de som har formue i store flotte boliger med stor verdi skal betale mer i formueskatt i enn de som ikke har det. Eller prøver han å foreslå at ligningsverdien på boligen ikke bør beregnes ut fra markedsverdi, men ut fra en eller annen distriktsfaktor som gjør at billige boliger på landet skal telle som like mye formue som villaene i Holmenkollen?

Skatteprofessor Tore Hansen oppsummerer det godt; dette er et meget moderat forslag. Og kommentarene hans til Jan Tore Sanners kritikk er rett og slett fornøyelig lesing.

Sannheten er at dette er en rettferdig endring som gjør at færre betaler formueskatt, og de som har de aller dyreste boligene betaler mer. Og de som investerer stort i eiendom må bidra mer. Det er viktig, fordi eiendom er et av de skatteobjektene de ikke går an å gjemme unna, og dermed et av de viktigste virkemidlene for at de rikeste skal bidra. I tillegg er det viktig fordi Norge er et land hvor det investeres for mye i eiendomsnæringen, og for lite i andre næringer. Dette skattegrepet bidrar til å endre det.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Nobelprisen til Barack Obama. Har man noen gang gjort noe mer for å sette Norge i et pinlig lys? Dette er bare flaut.

Nobelprisen er en anerkjennelse for arbeid for fred. Obama får prisen for at han har stort potensiale. Ikke for noe han har gjort, resultater vi har sett, eller noe annet. Det er bare vanskelig å forstå. (les begrunnelsen her)

Det er jo ikke hans feil. Mannen har vært president i ni måneder. Foreløpige resultater er en under middels godt håndtert finanskrise, starta arbeid med helsereform, varsla at han vil trekke tropper ut av Irak, og sette mange flere inn i krigen i Afghanistan. Ikke akkurat grunner til å få en fredspris. Jeg er Obama-fan som de fleste andre nordmenn, men litt edruelighet i forhold til hva mannen faktisk leverer er på sin plass.

Nobelkomiteen har gjort noen dristige valg opp gjennom tidene. Med rette. Det var helt riktig å gi fredprisen til Arafat, Peres og Rabin i 94. Prisen skal ikke bare være en belønning for å være snill og grei, den skal like mye være en anerkjennelse for at man bringer verden videre. Forutsetningen for å skape fred er faktisk at man har noen fiender, derfor er det helt riktig å gi prisen til folk som kan ha blod på hendene, hvis de bidrar til at kriger tar slutt.

Selv syns jeg Nobelkomiteen var på tynn is da de ga prisen til Al Gore. Som miljøverner er jeg glad for all oppmerksomhet som klimasaken kan få, men sammenhengen mellom klimakrise og krig er i beste fall tynt dokumentert. Likevel, det blekner i sammenligningen med denne skandalen her.

Man sitter igjen med litt sånn groupie-følelse. Min gamle partileder Jagland og resten av Nobelkomiteen virker litt starstruck. Obama er en fantastisk taler, nå vil man være med på leken.

Det er litt morsomt å se hvor unison og tverrpolitisk kritikken er (se for eksempel her). Ingen reagerer prinsippielt på at en fungerende president får prisen, man forventer bare å se resultater først. Nobelkomiteen har gjort en tabbe, det er bare pinlig.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Jeg har lest regjeringas plattform for de neste fire årene. Dette er bra. Plattformen er en god påminnelse om hvorfor jeg stemte på dem.

Norge er et godt land å leve i fordi vi har hatt en vellykka samfunnsmodell som har kommet vanlig folk til gode. Den nordiske modellen med en sterk fagbevegelse, velregulert arbeidsliv og et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet har gitt enormt gode resultater for vanlige folk.

Det er det viktigste for meg når jeg stemmer, og det er godt å se at de tre partiene har det som fundament i den økonomiske politikken.

Det står masse bra om enkeltsaker, som 1 gratis time i SFO, flere lærere, økt støtte til fornybar energi, og sykehjemsplass til alle. Hele plattformen finner dere her, grav dere ned i detaljene. Det er noe av interesse for enhver.

Plattformen er gjennomsyra av Arbeiderparti-politikk, våre verdier kommer godt fram gjennom denne politikken. Selv har jeg lyst til å gi ros til SV for to saker som ikke hadde blitt i nærheten av like bra uten deres bidrag. Dette er eksempler på hvorfor jeg helt siden 2001 har vært en varm tilhenger av det rødgrønne prosjektet.

Lønnsforskjellene mellom menn og kvinner er fortsatt store, og lite tyder på at de kommer til å bli endret av seg selv. Derfor fikk vi likelønnskommisjonen, og deres forslag om en likelønnspott.

Siden da har det vært masse debatt, og mye fram og tilbake om hvordan (for ikke å si om) dette skal gjøres. Nå slår regjeringa klart fast at de vil bidra til likelønn. Og de slår også klart fast at det må skje gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet. På den måten slår man et slag for likelønn, samtidig som man bevarer den forhandlingsmodellen som har vært den viktigste suksessfaktoren for norsk økonomisk utvikling siden 50-tallet. Partene i arbeidslivet kan ikke settes til side når lønna til arbeidstakerne skal bestemmes.

Sykepleierforbundet kan godt være misfornøyde. De fortjener lønnsøkning, men de har kjørt et løp for at likelønn handler om dem, mens det burde være klart at man ikke oppnår likelønn uten å løfte de store gruppene innenfor pleie- og omsorgssektoren, og i hotell- og restaurant. Som regjeringa slår fast, nå kan vi få gjort noe med dette allerede ved tariffoppgjøret 2010. Bra.

Det blir ingen oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen de neste fire årene. En solid seier for miljøet, for SV og for alle de tre rødgrønne ungdomspartiene. Bra. 

Nesten litt rart at det skjer på tross av miljøbevegelsens innsats. Særlig Bellonas rare spill etter valget har vært vanskelig å forstå. Istedenfor å kreve at man skulle si klart nei til oljeaktivitet nå, har man gitt ryggdekning til de som ville utsette saken til 2010. En fullstendig gal strategi, faren hadde vært stor for at vi hadde endt opp med en dissens eller regjeringssprekk i 2010 istedenfor. Oljelobbyen er sterk i Arbeiderpartiet. Enda godt SV sto på sitt, og ikke lot seg overbevise av de feilslåtte strategiske vurderingene til Fredric Hauge.

SV har i det hele tatt fått solid gjennomslag. I valgkampen kjørte de fram to kjernesaker, likelønn og nei til olje i nord. Begge to blir nå gjennomført. Ikke verst for et lite parti. Det er noe fantasiløst over journalister som selv på en sånn dag klarer å fokusere på at SV har gått på nederlag. Samtidig er det ikke et ord om at Senterpartiet totalt måtte gi opp sin rovdyrpolitikk. Bilde av et SV som bare taper er så sterkt at virkeligheten sliter med å trenge gjennom medias filter.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Vokser fattigdommen under Kristin Halvorsen og de rødgrønne? Jeg har ingen anelse, men det skal ikke mye analyse til for å skjønne at fattigdomsmålet vi bruker nå ikke forteller oss hvordan situasjonen er. Det er var fåfengt å drømme om det i en valgkamp, men nå etter valget hadde det vært en stor fordel om alle kunne sette seg ned å finne litt mer fornuftige måter å vurdere fattigdommen på.

For å ta det enkleste først, i dag regnes man som fattig hvis man har under 50 prosent av medianinntekten. Medianinntekten er den inntekten som deler befolkningen i to, halvparten tjener mer, mens halvparten tjener mindre. Medianinntekten er ikke helt det samme som gjennomsnittsinntekten, fordi det er noen som tjener veldig mye og dermed drar snittet opp. I henhold til den definisjonen har det blitt 12.000 flere fattige i Norge siden 2005.

Så langt, så greit. Problemet er bare at den definisjonen er ganske dårlig, fordi den verken måler verdien av de velferdsgodene man mottar, eller påvirkes av kostnadene på godene man bruker.

Ta for eksempel barnehagepriser. Eller egenandeler. Eller prisen på SFO. Eller husleie i kommunal leiegård. Eller månedskort. Eller hva som helst annet man bruker av offentlige tjenester. Hvis prisen settes ned så får man åpenbart mer å rutte med. Man får det også bedre hvis man begynner å benytte seg av et velferdsgode som er gratis, som for eksempel gratis kjernetid i barnehager. Likevel, fattigdomsstatistikken konkluderer med at det har ingen som helst betydning.

Fordelingsutvalget konkluderte ganske klart med at å gå i barnehage forebygger fattigdom over tid. En av grunnene til at regjeringa har prioritert barnehageutbygging og lavere priser framfor økt barnetrygd. Langt flere barn går nå i barnehage enn for fire år, noe som bør ha en god effekt i fattigdomsarbeidet på sikt. Likevel, i statistikken nå blir det flere fattige av det, fordi økt barnetrygd gir høyere inntekt, mens flere og billigere barnehager ikke gjør det.

Medianmålet er altså ganske dårlig. I tillegg går det an å kritisere målet fordi det er relativt, det er altså et bevegelig mål. Den åpenbare årsaken til at det har blitt flere under fattigdomsgrensa de siste fire årene, er at lønningene til vanlige folk har vokst så sterkt i løpet av perioden. Dermed stiger også medianinntekten. De fattigste har ikke blitt fattigere, men flere har nå under 50 prosent av medianinntekten fordi den har vokst sånn. Jeg har ikke sjekka om det stemmer i praksis, men i teorien kan de fattigste ha fått det bedre, men mindre bedre enn vanlige folk, og dermed blir det flere som regnes som fattige.

LO kom med en interessant rapport om sosialhjelp i valgkampen. Ta en titt på disse tallene:

Eller disse: 

1) Nedre grense 15 år fra og med 2. kvartal 2007. Statistisk sentralbyrå
2) Inkluderer også introduksjonsstønaden for innvandrere
3) Inkluderer også introduksjonsstønaden for innvandrere, noen kommuner

Det er altså en klar nedgang i antallet sosialhjelpsmottagere i løpet av de tre første årene regjeringen satt. Ikke overraskende, all den tid dette var veldig gode år i norsk økonomi, med rekordvekst i antall arbeidsplasser. Men vi skal altså i denne perioden ha fått langt flere fattige, fattige som ikke har bruk for sosialhjelp. Da står det kanskje ikke så ille til likevel?

Fattigdom er ikke til å kimse av, det er særdeles alvorlig for de det gjelder. Det gjør det desto viktigere at vi har gode mål på hva fattigdom er. Det er en forutsetning for å kunne føre den beste politikken for å bekjempe fattigdom.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.