Lyn fikk en runde med aktiv livshjelp i dag. Så spørs det om klubben er redda, eller om vi nå bare får se en seig måned med krampetrekninger.

Det er bra de får en måned til. Som Vålenga-supporter ser jeg gjerne Lyn langt bort og vekk, men det er utvilsomt best for fotball-Norge at sesongen spilles ferdig med alle lagene som starta.

Nå får vi en fair kamp om alle poengene til siste slutt, og ingen kan skylde på noe annet enn seg selv når tabellen oppsummeres 1. november.

Uansett, dette handler om mer enn Lyn, Ham-Kam, Fredrikstad eller noen av de andre klubbene som står på randen av det økonomiske stupet. Det handler om at i løpet av noen få år har det blitt sprøytet hundrevis av millioner inn i norsk fotball, inn i klubber som åpenbart drives av folk som aldri burde fått lov til å opprette en bankkonto.

Jeg har slengt meg på bølgen en gang. I ‘97 kjøpte 100 aksjer i VIF ASA for 4500 surt oppsparte kroner. De ble fort veldig lite verdt. Her er et politikerløfte som garantert ikke kommer til å bli brutt: Jeg skal aldri investere i en fotballklubb igjen!

Det er rett og slett for mye penger i norsk fotball. I kampen om å heve pokalen mister lederne fullstendig gangsynet, og middelmådige spillere får enorme pengesummer kasta etter seg. Er det virkelig noen som mener at Ramovic er verdt 4 millioner? I året? Og nei, det er ikke noe poeng i å skylde på grådige spillere uten klubbfølelse. De blir tilbudt en kontrakt og takker ja. Hvem av oss hadde sagt nei til en avsindig lønn hvis arbeidsgiveren kom og spurte om vi ville ha?

Fotballen har selv skapt problemene sine. Vi politikere bør ikke blande oss. Men vi bør være klare på en ting; profesjonelle bedrifter som betaler sine ansatte lønninger de færreste nordmenn opplever, kan ikke forvente å få hjelp fra myndighetene. Tvert imot burde vi si klart fra om at de har ansvaret for å holde orden i sitt eget hus. Det er galskap når Fredrikstad kommune nå vurderer å spytte penger inn i fotballklubben. Skal vi virkelig bruke fellesskapets penger til å betale millionlønninger til ballsparkere samtidig med at vi sliter med å gi eldre den omsorgen de fortjener? Kanskje vi skulle redde noen aksjemeglere i samme slengen. De ligger jo på samme lønnsnivå.

Helt grunnleggende, fotballforbundet må rydde opp i kaoset. Innfør nye regler i lisensen, så man ikke lenger kan regne så høy verdi på spillerstallen inn i egenkapitalen. Omtrent som ligningsverdien på eiendom settes langt under verditaksten. Mange klubber har ikke tålt at spillermarkedet har falt helt bort. Da har verdien på spillerstallen vært satt for høyt. Hvis man i samme slengen innfører regler om at det ikke er lov å budsjettere med spillersalg, så burde mye være gjort. Norske fotballedere og investorer må åpenbart beskyttes mot seg selv.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg.

Andreas Halse sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet, jobber i informasjonsavdelingen til Fagforbundet og har etablert et selskap som spesialiserer seg på passivhus, ekstremt energigjerrige boliger. Her er bloggen hans, som du kan abonnere på her.

Erling Lae takket for seg på bystyremøtet onsdag. Det er Oslos suverent mest populære og profilerte politiker som nå gir seg. Store sko å fylle for min gamle klassekamerat Stian Røsland når han nå tar over.

Lae er en høyremann som først og fremst vil bli husket for hans sosiale hjerte. Han har stått for den åpne og rause byen, med respekt for medmennesker som en ledetråd. Få snakker om det som faktisk har vært hans viktigste politiske prosjekt, markedsstyring av Oslo kommune.

Andreas Halse

IKT-skandalen, som har kosta Oslo rundt 270 millioner, kom som en følge av prestisjefullt omorganiseringsprosjekt som skulle spare Oslo for store penger. Et klassisk eksempel på det skille mellom bestiller og utfører som har vært ledesnoren i høyresidas stadige omorganisering av Oslo kommune. New Public Management på sitt mest banale, etatene skulle bestille tjenester fra en sentral etat som skulle drifte ikt-systemer, i et forsøk på å etterligne markeder i kommunen.

IKT-reformen fungerte ikke, og slående nok ble det foreslått uten at det ble gjort en eneste økonomisk kalkyle som viste at dette ville lønne seg. Det har vært gjennomgående i alle de store kommunale omorganiseringene under Erling Lae. Høyresida har bare bestemt seg for at dette er «moderne» og «effektivt», det er jo forsøk på markedsøkonomi. Alle vi som lurer på hva som er grunnlaget for reformene blir stemplet som «gammeldagse», «uten evne til å tenke en ny tanke siden 50-tallet» og selvfølgelig den evige klassikeren «i lomma på LO».

Hva med Undervisningsbygg, som skulle sørge for at vi fikk profesjonalisert utbygging av Oslo-skolene? Vel, Undervisningsbygg klarer bare å bruke opp halvparten av budsjettene sine hvert år, og bygger knapt flere kvadratmeter per år enn man gjorde før, på tross av store bevilgninger. Hvert eneste år har vi bevilget store penger til barnehageutbygging, hvert år har resultatet vært flere hundre, noen år tusen, færre nye plasser enn planlagt. Byrådet klarer ikke å bygge ut, Oslos barn blir stående i barnehagekø. Byrådet skryter hvert år av det enorme investeringsbudsjettet de legger fram, de glemmer å fortelle at hvert år viser resultatene at bare klarer å gjennomføre halvparten av det de har planlagt.

Laes siste år har vært ridd av skandaler. IKT-skandalen, Flexus-skandalen (billettsystemet til Sporveien som har kosta flere hundre millioner), underslaget i Undervisningsbygg og nå sist Holmenkollen. Eksemplene er ikke tilfeldige tabber som kan skje, de er en konsekvens av hvordan Høyres modell for Oslo kommune ikke fungerer.

Slående eksempler fins i budsjettet som ble lagt fram samme dag som Lae gikk av. Byrådets store prestisjeprosjekt innen eldreomsorgen, sentralisering av sykehjemmene, har vist seg å ikke fungere spesielt bra. Derfor har Høyre og Frp også begynt å løpe fra modellen de lagde for bare få år siden.

Den grunnleggende ideen var at en etat, sykehjemsetaten, skulle ha ansvaret for å drive Oslos kommunale sykehjem effektivt og med høy kvalitet. Bydelene skulle ha ansvaret for regninga, de skulle betale for hver enkelt sykehjemsplass de brukte. Bestiller-utfører, nok en gang, altså.

Problemet er bare at driften av sykehjemsplassene har blitt mye dyrere de siste årene, langt mer enn prisstigningen. Lite tyder på at kvaliteten har blitt bedre. Det viste seg at sykehjemsetaten ikke klarer å drive sykehjem like effektivt som bydelene selv gjorde. Og når prisen stiger, har ikke bydelene hatt råd til å kjøpe de sykehjemsplassene de før gjorde. Dette er bakgrunnen for oppslagene om at det har blitt lagt ned over 300 sykehjemsplasser mens Frp har hatt ansvaret for eldreomsorgen i Oslo.

Byrådets manglende kontroll med sykehjemsetaten har gitt flere bisarre utslag. For eksempel har man i flere år opplevd at man ikke har hatt kontroll over budsjettet, og funnet ut at regninga blir høyere enn man planla. Da har man sendt en ekstraregning til bydelene ni måneder etter at den opprinnelige regninga ble sendt. Omtrent som om en elektrobutikk skulle sagt til en kunde – du, vi ser ut til å gå med underskudd i år, du må nok betale tusen kroner ekstra for pc’en du kjøpte for ni måneder siden.

Det store problemet er at de som skal betale regninga, bydelene, ikke har noen som helst måte å kontrollere utgiftene på, unntatt å la være å legge inn de pleietrengende. I tillegg splitter man opp de forskjellige delene av eldreomsorgen, man gjør det vanskeligere å samkjøre hjemmetjenesten og sykehjemmene når de ikke lenger drives av samme enhet. Det går ut over pasientene, og det går ut over mulighetene for fleksibilitet og kompetanseutvikling for de ansatte.

I neste års budsjett prøver man å rette opp i problemene ved å bruke penger på å redusere prisen på en sykehjemsplass, for at bydelene skal ha råd til å kjøpe flere plasser. Da er man på full fart bort fra det som var den grunnleggende tanken bak reformen, at etaten skulle drive, og bydelene betale det det koster. Selv om hverken Lae eller andre vil si det, er det en klar innrømmelse av at prestisjeprosjektet deres ikke fungerer. Det er en ideologisk drevet modell som har fått problemer.

Laes Oslo er i dag et sted hvor ideologi er viktigere enn kvalitet og effektivt i driften. Men akkurat som liberalist-økonomer som nekter å innse at det var en tabbe å glemme Keynes, nekter Oslos høyreside å se feilene i den organisasjonsmodellen de har forelska seg i. Det kommer nok ikke til å forandre seg nå som Lae har håndplukket sin ideologiske etterfølger til jobben som byrådsleder.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg.

Andreas Halse sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet, jobber i informasjonsavdelingen til Fagforbundet og har etablert et selskap som spesialiserer seg på passivhus, ekstremt energigjerrige boliger. Her er bloggen hans.

Torsdag tok Andreas Halse et skråblikk på valgets tapere. Det er liten tvil om hvem han mener er valget store vinner, men det finnes også andre vinnere:

Hmmm. Det er vanskeligere å kåre valgvinnere enn valgtapere. Kanskje fordi det aldri var én sak som dominerte valgkampen?

Sykehjem

Kanskje først og fremst de som bygger dem, og de som jobber der. De neste åra må vi bygge en hel haug med sykehjem landet rundt etter hvert som det kommer mange flere eldre, hvert fall hvis vi skal nå Jens’ mål om sykehjemsplass til alle i 2015. Mitt stalltips er at vi får en massiv utbygging, men at vi ikke finner råd og personale nok til å heve kvaliteten.

Andreas Halse

Lofoten og Vesterålen

Miljø var blant taperne i valgkampen, men paradoksalt nok ender valget med at olja får ligge i havbunnen utenfor Nordlandsparadisene i fire nye år. Helt utenkelig at SV kan gå med på en regjering som ikke sier nei i fire år, og i valgkampen virka det som Jens aksepterte det. Til min store glede.

Erna Solberg

Jeg har litt sans for dama. Rolig, reflektert og med et oppriktig engasjement for å gjøre Norge bedre. Jeg blir sjelden overbevist av argumentasjonen hennes, men man kan føle seg litt klokere etter å ha hørt en duell mellom henne og Jens Stoltenberg. Det er en annen klasse enn når debattene først og fremst handler om å være sjokkert. 

Fagbevegelsen

Det rødgrønne prosjektet har sine røtter i fagbevegelsen, fagbevegelsen var en viktig fødselshjelper i 2005, og fagbevegelsen bidro sterkt til valgkampen denne gangen og. Naturlig nok, de rødgrønne står fagbevegelsen klar nærmest. Og fagbevegelsen kommer selvfølgelig til å få gjennomslag for mange av sine saker de neste fire årene.

AUF i Oslo

Jeg må jo bare nevne det, siden jeg en gang har hvert leder der. Med Marianne Marthinsen, Hadia Tajik og Truls Wickholm har AUF i Oslo nå flere stortingsrepresentanter enn Venstre!

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg.

Andreas Halse sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet, jobber i informasjonsavdelingen til Fagforbundet og har etablert et selskap som spesialiserer seg på passivhus, ekstremt energigjerrige boliger. Her er bloggen hans.