Stram inn livreima, og håp at veksten kommer. Det er en dristig finanspolitikk Europas land nå legger ut på. Nå får vi virkelig en test på verdien av de økonomiske teoriene.

I begynnelsen virka det som verdens land var samstemte. Finanskrisen ble møtt med offentlige pakker for å få fatt på økonomien, en rekke land hadde store underskudd på statsbudsjettet.

Det var klassisk motkonjunkturpolitikk, inspirert av Keynes, selv om mange mente at tiltakene både i USA og i Europa var for små til å virkelig få fart på økonomien.

Nå har holdningen snudd. Ikke fordi finanskrisen er over, eller sysselsettingen er på vei opp, men fordi man har blitt mer redd for gjeld enn ledighet. I EU er konsensus nå at vi må spare oss ut av krisen. Gjennom kraftige økonomiske innstramninger i offentlig sektor skal private investorer gjenvinne tilliten til markedet, og ny vekst skal komme.

Det er et enormt veddemål, som kommer til å påvirke vår økonomiske utvikling i mange år framover.

Selv er jeg bekymra. Finanskrisen har vært en klassisk likviditetsfelle, der private har spart pengene sine fordi de ikke har tillit til hvordan markedene vil utvikle seg framover. Tiltak som kraftig redusert rente har begrensa effekt når investorer ikke er villige til å ta risiko. Den viktigste innsikten til Keynes var jo nettopp at i sånne situasjoner må det offentlige trå til for å få fart på økonomien. Det fører til underskudd på statsbudsjettene, men på sikt lønner det seg fordi ringvirkningene det skaper i økonomien også øker det offentliges inntekter. 

Akkurat nå velger Europas toppolitikere istedenfor å gjøre det motsatte. De vil stramme inn, men gir ingen svar på hvor veksten skal komme fra. Faren er at innstramningene heller undergraver mulighetene for ny vekst.

Vi har prøvd det før. Som David Leonhardt skriver i New York Times, det er et ekko fra 30-tallet. Etter fire år med motkonjunkturpolitikk og sterk vekst, strammet Roosevelt inn i ’37. Resultatet var ny tilbakegang og sterk økning i ledigheten.

I Storbritannia trekker George Osborne, den nye finansministeren, fram Canada som eksemplet på hvordan det kan gjøres. Canada gikk fra 9 prosent budsjettunderskudd til null i løpet av veldig få år på 90-tallet, samtidig med at de fikk økonomisk oppgang og redusert ledighet. Men Osborne glemmer at Canada fikk hjelp av to viktige drivkrefter. Valutaen sank kraftig i verdi i forhold til dollaren, samtidig med at det var sterk økonomisk vekst i USA. Når tre fjerdedeler av Canadas eksport går til USA betyr det en kraftig forbedring av landets konkurranseevne. Dette er godt beskrevet i den siste OECD-rapporten om Canada, det gikk bra fordi landet fikk kraftig drahjelp utenfra.

Selvfølgelig kan det gå bra nå og. Men hvem er det som skal være kraften som faktisk klarer å trekke med verdensøkonomien med seg? Brasil leverte nettopp imponerende veksttall (7,3%), og i Kina går det også bra selv om nye beregninger viste at veksttakten er lavere enn man trodde. Men så godt som alle OECD-landene befinner seg fortsatt i en likviditetsfelle, og de utgjør nærmere 70 prosent av verdensøkonomien. Europas beslutningstagere vedder på at de fremadstormende økonomiene skal dra dem ut av krisen. Det er et dristig veddemål.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Valgene Bærum har gjort på Fornebu går ut over alle innbyggerne i Oslo-området. Det er på tide at bærumspolitikerne blir med på å ta et felles ansvar for miljø og bokvalitet for oss som bor innerst i Oslofjorden.

Historien om Fornebu et tragisk eksempel på hvordan man ikke skal drive byplanlegging. Det har gått tolv år siden det siste flyet lettet, likevel ligger en av landets mest attraktive tomter tilnærmet øde. Boligene som skulle bygges har ikke kommet, og kollektivløsningen er foreløpig i det blå.

Fornebu ligger ypperlig til. Et flott område rett ved sjøen, og mindre enn ti kilometer fra Oslo sentrum. Det kan bli et fantastisk boligområde for folk, med rask tilgang til de store arbeidsmarkedene i Oslo og på Lysaker. Potensialet er stort for et moderne utbyggingsprosjekt som tar vare på hensynet både til mennesker og miljø.

Vi har eksempler på hva som faktisk er mulig. T-baneringen har blitt en stor suksess fordi man har tenkt langsiktig. Samtidig med at banen har blitt bygd, har man bygd ut bolig- og næringsarealer ved stasjonene. Det har gjort t-banen lønnsom, fordi det er så mange flere passasjerer som betaler. T-banen gjør områdene mer attraktive, som igjen gjør t-banen bedre. Det er et konstruktivt samspill.

På Fornebu har Bærum bestemt seg for å gjøre det motsatte. Problemene på Fornebu kommer i stor grad av at man ikke får lov til å bygge nok der ute. Boligene blir dyrere fordi byggeprosjektene blir mindre lønnsomme. Infrastruktur som skole, barnehager og grendehus blir dyrere fordi det er færre innbyggere som kan være med å dele regningen. Det største problemet er at kollektivtrafikk ut dit blir dyrt fordi det blir så få kunder når det bor færre mennesker der. Fornebu burde vært planlagt med minst dobbelt så mange boliger som det bærumspolitikerne legger opp til.

Høyre og Frp i Bærum må ta mye av ansvaret for den triste situasjonen Fornebu nå er i. Det er deres motvilje mot å tillate en fornuftig bruk av arealene på Fornebu som har skapt problemene. Da planleggingen av den nye Fornebyen startet midt på 90-tallet, var Bærum Høyres opprinnelige ambisjon at det bare skulle være eneboliger med ett måls hage der ute.

Samtidig krevde Oslo kommune og en rekke andre aktører at det skulle bygges minst 10000 boliger der ute. Grunnen var åpenbar, man ønsket at dette sentrumsnære området skulle utvikles en miljømessig god måte. Bærum kommune ble til slutt presset til å gå inn for 5000 boliger, senere skar miljøverndepartementet igjennom og sa at det skulle være minst 6000.

Forskjellen på fem og ti tusen boliger høres kanskje stor ut. Sannheten er at byggesonen på Fornebu er et enormt område, på ca. 1,5 millioner kvadratmeter. Til sammenligning er Sørenga-utstikkeren, den kaia i Bjørvika hvor det skal bygges fem tusen boliger, på under en femtendedel av Fornebus størrelse. Det er plass til å bygge langt tettere på Fornebu uten at det går utover bokvalitet eller lokalmiljø. Tvert imot vil det gjort det mulig for Fornebus innbyggere og arbeidstakere å få en skikkelig god bybane ut dit.

Det er på tide at Bærums politikere tar seg sammen, og innser at de er med og deler ansvaret for hele Oslo-området. Fornebu er ikke det eneste eksemplet. Vi har sett det flere ganger, nå sist da høyresiden i Bærum kommune for kort tid siden sa nei til å bygge tettere langs Kolsåsbanen. Istedenfor å sørge for at vi får bedre utnyttelse av t-banelinjen til Kolsås, ja kanskje til og med hyppigere avganger, bestemmer flertallet i Bærum seg for at dette vil de ikke ha noe av. Det rareste med det er at de bruker utbyggingen av Fornebu som et argument for at de ikke vil bygge tett ved t-banestasjonene på Kolsåsbanen. Fornebu, som burde vært Bærums dårlige miljøsamvittighet, brukes altså som bevis på det motsatte.

Bærums innbyggere blir lidende, men det er de ikke alene om. Oslo-folk er også med på å betale en solid andel av prisen når pendlerne tyr til bilen fordi kollektivtrafikken ikke er god nok. Det er i den tettpakkede Oslo-gryta forurensingen fra bilene merkes sterkest. Det hadde vært fristende å si at da får Bærum ha det så godt, og klare seg uten kollektivtrafikk, men for Oslo-politikere som er opptatt av byens ve og vel er det selvfølgelig helt umulig.

Bærumspolitikerne ignorerer medansvaret de har for miljøet i Osloområdet. Ved å legge opp til utbygging basert på privatbilisme ødelegges utviklingsmulighetene for kollektivtrafikken, resultatet er dårligere luftkvalitet og høyere klimautslipp. Det bør være grenser for hvor mye og hvor lenge én kommune skal kunne trenere miljøsatsingen i en hel region.

Akkurat nå oppfører Bærum seg som en gratispassasjer. Kommunepolitikerne forventer at Oslo og Akershus fylke sammen skal betale for kollektivtrafikken de ønsker seg, men de samme politikerne vil ikke legge til rette for at den kollektivtrafikken faktisk lønner seg. Det er ansvarsfraskrivelse. Det er på tide at bærumspolitikerne innser at de må være med å dele ansvaret.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Reaksjonene på revidert nasjonalbudsjett illustrerer det nok en gang: det er helt umulig å skjønne hvordan partiene på høyresida skal samarbeide for å styre landet.

Oppsummeringa etter Høyres landsmøte var at de hadde nærmet seg Frp. Oppsummeringa etter gårsdagens runde må være at det er langt, langt igjen. I økonomisk politikk står partiene milevis fra hverandre.

Ta bare en titt på Frps kommentar. – Regjeringa styrer som om Norge er et fattig land, er den viktigste kritikken fra finanspolitisk talsmann Ulf Leirstein. Som alltid gjør partiet seg til talsmann for å grave dypere i oljefondet og bruke mer offentlige penger.

Hos Høyre er det totalt motsatt. Der i gården er det skuffelse over at det ikke kommer kutt og innstramninger i budsjettet. Oljepengebruken er ned med 17 milliarder i forhold til det som var planlagt i det opprinnelige nasjonalbudsjettet, likevel er partiets kritikk at regjeringen ikke gjør nok for å få ned oljepengebruken. Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, har åpenbart ambisjoner om å kutte mer.

(Nå kan det kanskje innvendes at den type Høyre-kritikk skal man ikke ta alvorlig. Partiet kom jo med det samme da budsjettet først ble lagt fram i høst. Da endte man opp med å foreslå en innstramming på en kvart prosent. De 2,3 milliardene er nok ikke den avgjørende forskjellen på et stramt og et løssluppent budsjett.)

Likevel, dette viser hvor fundamentale forskjellene er mellom partiene på høyresida. Frp er et forbruksparti, som alltid er klare til lete litt lenger nede i honningkrukka. Høyre har en helt annen økonomisk politikk, og ligger nærme regjeringens syn på bruken av oljepenger.

Dette er motsetninger som ikke er lette å forene. At man har forskellige meninger om hvordan fedrekvoten skal være, er det nok ganske lett å forhandle om. Man vinner noen sånne saker, og taper andre, som seg hør og bør i en forhandling. Men grunnleggende uenigheter i den økonomiske politikken er det ikke så lett å forhandle bort. Det ene partiet mener landet kan bruke masse mer penger, og det andre mener vi bør spare mer. Hva skal kompromisset være?

Bruke litt mer? Skal Høyre kompromisse seg til en politikk de mener setter landets økonomi i fare? Det er utenkelig. Fortsette å holde oss til 4-prosentbanen? Ja, da må Frp vinke takk og farvel til en hel masse av de ønskene de har om mer bruk av offentlige penger på alle mulige gode formål. Da er det ikke mye igjen av det Frp partiets velgere kjenner. Det er gode grunner til at hver gang de borgerlige partiene virkelig prater alvor om samarbeid så fremstår som bare kaos.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Høyre brukte landsmøtet til et vedtak om å fjerne fedrekvoten i foreldrepermisjonen. Det er en dårlig ide.

Før fedrekvoten ble innført var det bare tre prosent av norske menn som tok ut pappaperm. Nå gjør nesten alle det. Grunnen er åpenbart at de har fått en lovfesta rett. Menn tar nå en klart større del av permisjonstida enn de gjorde før.

Danmark  har allerede vært forsøkslaboratorium for den reformen Høyre nå vil gjennomføre. De fjerna fedrekvoten i 2002. Konsekvensen er tydelig. Mens norske menn har fått stadig større mulighet til å ta vare på barna sine, står tida stille i Danmark. Bare 25% av alle danske menn tar ut foreldrepermisjon. Danske menn ligger på bunn i Norden. 

Problemet er at danske menn møter på arbeidsgivere som er lite lystne på at de skal ut i perm. Det er en kultur for at det ikke er greit å gå i perm, og da gjør man heller ikke det. Danskene skulle få mulighet til å velge fritt, de mista i virkeligheten muligheten til å velge. 

Av og til gjør man kollektive valg for at folk skal ha større frihet til å velge. Her bommer høyresida gang etter gang, fordi de ikke forstår at frihet er noe mer enn formelle rettigheter, man må også ha reelle rettigheter.

Derfor kan avtroppende leder i Høyres kvinnebevegelse Linda Cathrine Hofstad Helleland komme med utsagn som ”men hvem vil jobbe for slike arbeidsgivere?”. Hun forholder seg ikke til den virkelige verden hvor arbeidstakere flest ikke har mulighet til å bare velge og vrake blant arbeidsgivere. Hvis arbeidsgiveren ser med ublide øyne på at man tar pappaperm så forholder man seg til det. Det er akkurat det danske menn har gjort.

Den reelle konsekvensen av Høyres forsøk på valgfrihet er at for menn blir friheten til å velge mindre enn den er i dag.

Opposing view: Høyre-rådgiver Torbjørn Sølsnæs.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Euro-kaoset i Hellas er bare en stor tragedie. Det er trist å se hvordan mange års politisk vanstyre, tilslutning til et Euro-prosjekt landet aldri burde blitt med på, og manglende politisk handlekraft fører til full krise. Selv om redningspakka som nå er sydd sammen skulle virke, står grekerne foran mange år med tøffe økonomiske tider. Og som alltid er det de på bånn av samfunnet som kommer til å betale den største prisen.

Stoltenberg sa i et intervju med Aftenposten søndag at grekerne nå vil få problemer med å betale for velferdsstaten. Her tror jeg partilederen tar feil. Problemet er ikke at grekerne ikke kan betale for velferdsstaten sin, problemet er at de ikke vil.

New York Times hadde en veldig bra artikkel på søndag om skattesnyteriet i Hellas. Det er noen fantastiske eksempler på hvordan folk lurer seg unna skatten. Det beste er kanskje tellinga av svømmebassenger i den rike, nordre delen av Athen. De offisielle skattetallene viste 324 bassenger i området, satelittbildene ga et ganske annet resultat; 16974 var det riktige antallet.

Svømmebassenger er bare et eksempel. I et land med 11 millioner innbyggere var det i 2009 bare noen få tusen som oppga inntekt over 900.000. Riktignok er Hellas fattigere enn Norge, men alle burde skjønne at det er noe sprøyt. Alt i alt regner man med at landet årlig går glipp av rundt 175 milliarder kroner i skatteinntekter. Det hadde gitt en solid forbedring av landets statsfinanser.

Skattemoralen er åpenbart elendig, men det handler ikke bare om det. Man sitter igjen med et solid inntrykk av at grekerne har laget et skattesystem som rett og slett er for vanskelig. For hvorfor skulle det egentlig være interessant å vite hvor mange svømmebasseng som fins? Burde man ikke klare å gjennomføre en fornuftig eiendomsskatt gjennom å kontrollere ligningsverdien for hele eiendommen med jevne mellomrom?

I alle de skandinaviske landene har vi de siste tjue åra gjennomført skattereformer som har senket skattesatsene og utvidet skattegrunnlaget. I Norge skjedde den store skattereformen i 1992. En rekke unntak og fradragsordninger ble fjernet og de høyeste marginalsskattene ble kraftig redusert. Evalueringene i etterkant har vært entydige, skattereformen gjorde systemet lettere å forstå, mer effektivt og vanskeligere å snike seg unna. Skatteplanlegging ble mindre lønnsomt. Heldigvis har vi fortsatt i samme trenden, for eksempel med momsreformen i 2001 og med det nye forslaget til pensjonsbeskatning som er på høring nå.

Hellas bør sannsynligvis gjøre noe lignende. Mange har prøvd å foreslå unntak og særregler for å støtte det ene eller andre gode tiltaket. Den økonomiske erfaringen er at land bør prøve å begrense særordningene i skattesystemet mest mulig, og heller gi direkte støtte til de som trenger det. For de skandinaviske landene har det hvert fall vært en effektiv økonomisk politikk.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Det var på tide. Jens Stoltenberg har nettopp brukt dagens landsstyretale til å fortelle at det kommer mer penger til jernbanen allerede i revidert nasjonalbudsjett om noen uker. Det trengs.

Riktignok førte den rødgrønne valgseieren i 2005 til et linjeskifte i samferdselspolitikken, med langt mer penger både til vei og jernbane. Men denne vinteren har vist oss tydelig at vedlikeholdet og investeringene har vært nedprioritert i altfor mange tiår. Situasjonen er verre enn man trodde den var, jernbaneløftet som trengs er enda større enn det som ble varsla i Nasjonal Transportplan for et år siden. Mer penger er nødvendig.

Stoltenberg lanserte nå planene om flytogstandard på hele intercity-triangelet. Det betyr marsjfart på 160 km/t på alle strekningene fra Oslo til Lillehammer, Skien og Halden, med maksfart på 210. Plutselig snakker vi Oslo – Tønsberg på en halvtime. En revolusjon i jernbane-Norge.

Alt dette høres veldig bra ut. Jeg er likevel bekymra for om det går. Problemet er nemlig ikke bare penger, problemet er like mye at Jernbaneverket mangler kompetanse. Og ikke bare Jernbaneverket,  i det hele tatt mangler det kunnskap om jernbane i Norge.

Det er jo ikke så rart. Når det nesten ikke blir bygd ut jernbanestrekninger gjennom mange tiår, så klarer verken Jernbaneverket eller entreprenørene å utvikle seg. Øvelse gjør som kjent mester, her har det vært fint lite å øve seg på. I tillegg blir det selvfølgelig ikke spesielt interessant for kloke ingeniørspirer å satse på jernbanefag når det har vært så lite framtid i bransjen.

Det blir ikke bedre av at man gjør bommerter som den konkurranseutsettingen av jernbanevedlikeholdet den forrige regjeringen begynte med. Konsekvensen var at man ga sluttpakke til 236 ansatte, som fant seg andre yrker. Jernbaneverket brukte faktisk 160 millioner på disse pakkene. Jeg tror ikke noen kan påstå at det faglige jernbanemiljøet i Norge kom styrket ut av det. Jernbanen sporet av.

Oppgavene i jernbane-Norge så mange at vi er nødt til å se på nye måter å gjøre ting på. Jernbaneverket har begrensa kapasitet etter flere års nedbygging, det blir lenge å vente hvis vi skal overlate alt til dem. Det kommer til å ta lang tid å bare utrede de strekningene vi vil ha. Jernbaneverket har selv sagt at det tar nesten fem år før man har klar til byggestart på den viktige strekningen Oslo S – Ski. Det er lenge å vente.

Min tanke er at vi skal leie inn folk fra noen av de store jernbanelandene til å hjelpe oss. For eksempel svenske SJ eller tyske Deutsche Bahn til å gjøre noe av utredningsarbeidet. Er vi glupe stiller vi krav om at de må dra inn norske fagfolk i arbeidet, så de er med på å utvikle kompetansen her i Norge. Litt på samme måte som vi gjorde med Statoil og oljeutbyggingen i sin tid. Da kan vi få fart på jernbaneutbyggingen. Jernbanen i Norge trenger hvert fall å få opp dampen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Det er ikke mye pent som er sagt om avtalen om Inkluderende Arbeidsliv, IA-avtalen, det siste halve året. Kommentatorene har nærmest kappet om å kritisere resultatene som har kommet.

Vel, de hopper over at IA-avtalen har flere deler. Mange har fått med seg målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet, like viktig er målet om flere skal stå lenger i arbeid. Og der skårer IA-avtalen bra. Veldig bra, faktisk.

I gjennomsnitt jobber en nordmann seks måneder lenger nå enn det han gjorde da IA-avtalen ble innført i 2009. Det er faktisk akkurat på en prikk det målet man satte seg da IA-avtalen ble reforhandlet i 2005. Econ Pöyry har beregnet den årlige samfunnsøkonomiske gevinsten til å være mellom 9 og 11 milliarder kroner. Vi snakker ikke småpenger.

Bak det tallet skjuler det seg flere gode utviklingstrekk. For eksempel i den korte perioden fra 2007 til 2009 har andelen 60 år gamle damer som jobber gått fra 65% til ca. 75%. Det er en ganske dramatisk forbedring. Og en gjennomsnitts 50-åring kan nå forvente å pensjonere seg når han/hun blir 64 år. Nordmenn flest, med andre ord, pensjonerer seg ikke spesielt tidlig.

Tallene finner man i SINTEFs sin evaluering av IA-avtalen fra i fjor sommer. Så et lite varsko, det er ikke helt enkelt å skille hva som er generelle samfunnstrender fra hva som er konkrete resultater fra IA-avtalen. Forskerne har tatt tak i det, og sett på hvordan utviklingen har vært i IA-bedriftene sammenlignet med de som står utenfor avtalen. Konklusjonen er at IA-bedriftene har lykkes bedre enn de andre. Forskerne ser for seg at på dette ene området er gevinsten av IA-avtalen på ca. 1 mrd i året.

Min kollega Øystein Nilsen har skrevet mer og bra om dette i Dagsavisen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Du ble kanskje aller mest imponert av fantomredningene til Lars Hirschfeld i går, men det var ikke det eneste som var verdt å legge merke til. Laget Vålerenga sendte på banen var også et lite symbol på at mye går bra med integreringa i Norge.

For første gang i norsk fotballhistorie besto første-elleveren til et eliteserielag av et flertall av spillere med minoritetsbakgrunn. Brødrene Moa og Mos sammen med Mohammed Fellah og Harmeet Singh framover på banen, og på backene Freddy dos Santos (far fra Kapp Verde) og Andreas Nordvik (mor fra Brasil). Seks av elleve spillere.

Du la ikke merke til det? Bra. Det er jo sånn integrering skal være, folk skal dømmes ut fra sine ferdigheter og det de bidrar med.

Noe av det Vålerenga har gjort best de siste åra er å utvikle ferdighetene til folk som har et talent. Når man klarer det, lykkes både spillerne og laget. Oppgaven er egentlig det samme for samfunnet. Lykkes vi med å utvikle ferdighetene til folk, så klarer de seg bra og bidrar til samfunnet. Det gjelder uansett hva slags bakgrunn folk har. Vår jobb er å sørge for at de får sjansen, så de kan dømmes ut fra sine ferdigheter og hva de bidrar med.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.

Det mangla ikke på pepper da Anniken Huitfeldt gjorde det klart at staten ikke hadde tenkt å bruke penger på Store Norske Leksikon. Aller krassest var redaktøren i Morgenbladet, Alf van der Hagen; hele den sosialdemokratiske kulturpolitikk avgikk visst med døden med Annikens ord. Vi er visst nødt til å legge ned både Nasjonalteatret, NRK og alt mulig annet vi har av offentlig støtta kultur når regjeringen nå har bestemt at den ikke vil støtte Store Norske Leksikon.

En ting er van der Hagens selvhøytidelige reaksjon, blåst ut av alle proporsjoner. Selvfølgelig avhenger ikke kulturpolitikken av at vi støtter dette ene, private leksikonet. Viktigere er spørsmålet om det virkelig er riktig å bruke offentlige penger på å drive Store Norske Leksikon. Er det virkelig verdt penga?

Aftenposten hadde en morsom liten sak for en stund siden. Rhinen har plutselig blitt 90 km kortere. Det vil si, det har den selvfølgelig ikke blitt. Men det viser seg at på grunn av en trykkfeil begått en gang på 60-tallet ble den 1230 km lange elva 1320 km lang. En enkel feil, men en feil som har gått igjen i alle store oppslagsverk og lærebøker siden da. Den ble først oppdaga nå, av en oppmerksom geograf som tok seg tid til å faktisk sjekke.

Hvilket oppslagsverk var det som var raskest ut med å oppdatere opplysningen? Wikipedia. I de tradisjonelle bøkene kommer det til å stå for evig tid, millionvis av bøker må byttes ut for å oppdatere en kunnskap som wikipedia rydda opp på noen sekunder. Og ikke minst, wikipedia oppgir kilde. Store Norske på nett er også oppdatert, men de har ingen referanse for påstanden. En som sjekker et bokleksikon og så sjekker på nett får ikke kjapp informasjon om hvorfor det er feil det som står i boka. Wikipedia gir rett og slett mer bedre grunnlag for å vurdere informasjonen. (I tillegg kommer at artikkelen om Rhinen er langt fyldigere hos wikipedia enn hos snl.no.)

Sjekk bare denne testen hos bloggeren Tor Arne Pedersen (Hit the Button). En test mellom tilfeldig valgte ord hvor wikipedia kommer bedre ut enn Store Norske. Og ikke bare kommer wikipedia bedre ut på de fleste ord, i løpet av kort tid blir nettleksikonet oppdatert med artikler om det som mangler. Espen Andersen har gjort noe av det sammen, også hos han kommer wikipedia bedre ut. Eller bare for å bruke et lite eksempel som jeg selv har vært opptatt av, sjekk forskjellen i kvalitet på artikkelen om passivhus hos wikipedia og Store Norske. Wikipedia er grundigere, men det er Store Norske som oppgir at deres artikkel er kvalitetssikret.

Det er en myte at Wikipedia er skrevet av folk som ikke vet hva de driver med. Tvert imot viser undersøkelser at det er velutdanna folk som skriver artiklene, de er gjerne eksperter på sitt område. Det er sant at det er fritt fram for alle å bidra, men resultatet er at det hever kvaliteten, ikke det motsatte.  Og det er ikke sant at det ikke blir kvalitetssikra, hvis man går inn på hvilken som helst wikipedia-side kan man sjekke historien, og se hvordan dokumentet blir redigert. Folk som bare er ute etter å skrive tull blir raskt ekskludert. Det fungerer ikke perfekt, men det fungerer veldig bra.

Wikipedia har åpenbart truffet en nerve som gir folk lyst til å bidra. Den nerven kalles crowdsourcing (les om det hos Wikipedia, SNL har ikke noen artikkel om dette). Crowdsourcing kan enklest oversettes med dugnad, men hvor arbeidet skjer uten at det er en sentral styring og kontroll. De involverte styrer selv arbeidet sitt, de skaper produktet underveis. Det betyr ikke at man ikke kan sette seg mål, men at det skjer på en langt mer brukerstyrt måte, der alle som vil kan være med på prosessen. Og resultatet er imponerende, Wikipedia er et meget godt leksikon.

I Morgenbladet varsler universitetene at de vil steppe inn og redde Store Norske. Jeg protesterer ikke, det er helt greit å ha alternativet til Wikipedia. Men hvis man er misfornøyd med den vitenskapelige kvaliteten på artiklene i Wikipedia, hvorfor gjør man ikke noe med det? Universitetene kunne jo på dugnad bestemme seg for å gjøre noe med de artiklene som er for dårlige. Det fins nok av områder å ta av, økonomifaget er for eksempel et av områdene hvor norsk Wikipedia står svakt. De kunne til og med betale vitenskapsfolk for å gjøre det, istedenfor å legge millioner inn i Store Norske. Wikipedia er en av Norges største nettsider, det gjør det verdt å satse på.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Andreas Halses blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.